Where has all the culture gone?
By Marit Anne Hauan and Tora Hultgreen
Magdalenafjorden 1880s av F. W. Shiertz.
Where has all the culture gone?
Climate change and environmental challenges have helped to give the Arctic and Svalbard a place in the global consciousness. The impact on the Arctic of retreating glaciers is considered an important indicator of global warming. It is also a danger signal for ecosystems, albeit one that is creating new opportunities.
Kim Holmén, the International Director at the Norwegian Polar Institute, believes that when Svalbard is discussed in political contexts and by knowledge-based institutions, the overarching aim is often to achieve the following:
consistent and firm enforcement of sovereignty
proper observance of the Svalbard Treaty and controls to ensure compliance with it
maintenance of peace and stability in the area
preservation of the area’s distinctive natural wilderness
maintenance of Norwegian communities on the archipelago
All of these goals are important: sovereignty, the Svalbard Treaty, peace and stability, nature conversation and a Norwegian presence. However, one important perspective or factor is completely absent. While the importance of natural heritage and peace are recognised, cultural heritage is completely out of sight.
Svalbard’s history goes back 422 years. Throughout that period, humans have used their ingenuity and hard work to exploit its natural riches. The people who have travelled to Svalbard have come from many different countries. The Svalbard archipelago was discovered in 1596 by an expedition led by Willem Barents. Word soon spread of this new land, but more importantly word spread of a sea that was incredibly rich in marine mammals. This marked the start of the first phase of Svalbard’s commercial history. England, the Netherlands, France, Spain, Germany and Denmark-Norway were particularly active during that phase.
The cultural heritage from the whaling period, lasting from 1600 to 1800, is closely linked to that industry, which required good land stations where the blubber could be boiled to extract whale oil and where people could live. The biggest burial sites from the whaling period are often found close to these land stations. The graves of whalers are the most common type of cultural heritage on Svalbard, and to date over 2,000 of them have been registered. Whaling was a dangerous profession, and expeditions were frequently visited by accidents, drownings, epidemics and scurvy. Many a whaling ship had to leave behind dead comrades in the frozen ground of Svalbard.
The whaling industry overlapped with, and was followed by, Russian hunters who wintered over in Svalbard, starting from the beginning of the 18th century. They built large, strong hunting stations that we can still see the remnants of along the coast of Svalbard. Then came the Norwegian hunters, starting in 1796, although most Norwegian hunting activities date from the 1890s.
By this time it was clear that Svalbard had highly attractive mineral and coal deposits, and the mining industry started to develop. Companies, mostly from the United States, the Netherlands, Sweden, Norway, Russia and Britain, started annexing land in order to exploit this “goldmine”. Hunters who wintered over, the mining industry and mining communities have all left physical and cultural traces in Svalbard’s fabric. The same is true of expeditions and meteorological stations. Hunters wintered over throughout the archipelago, and there are hunting stations and other hunting facilities dotted all over the place. The large number of cabins that can still be seen along the coast of Svalbard were once used by hunters.
When will they ever learn?
Alarm bells ring when climate change becomes as strikingly obvious as it is in Svalbard. It is understandable that the impact of global warming on the far north and a sense of catastrophe pervades the local, national and international media. After all, the big question is the future, and the extent to which it is threatened. And in order to answer these questions you need endless amounts of energy and wisdom. What about the cultural heritage? Why should we care about the past?
One category of cultural heritage is the graves of whalers. The dead have mainly been identified as members of the working classes. Many cultural heritage sites on Svalbard, including these graves, are at risk of being completely wiped out by the climate change that is now firmly underway. From archaeological excavations carried out in the 1980s, we know that the graves of the whalers were still very well preserved at that time. Whalers were laid in coffins in their work clothes, so their graves have given us an entirely new understanding of European clothing habits and living conditions in the 17th century. In the past, the coffins were frozen into the permafrost for most of the year.
That has now completely changed. Excavations of whalers’ graves in the last two years at Smeerenburg and Likneset have found that the textiles are no longer preserved. Only skeletal material remains; the textiles have been broken down and have disappeared. That’s very disheartening — in just thirty years the textiles, and with them an important source for Europe’s cultural history, have disappeared. The results of these archaeological excavations reveal that the disappearance of the textiles over the past thirty years is correlated with climate change. Archaeological remains on Svalbard no longer spend most of the year in the “freezer”; the increasingly warm and wet climate means that the permafrost is melting at an alarming rate, causing remains that would be important for future research to be broken down and vanish.
The remains on Svalbard represent one of the few sources that we have for the clothes worn by “ordinary workers” in Europe in that period. They could have given us a unique insight into the clothing, lifestyles and living conditions of workers and seamen from various European countries. There is nothing very heroic about ending up as a corpse in a grave in a barren wilderness, and much of the cultural heritage found here is precisely a reminder of misfortune, ignorance and failure. It also puts the spotlight on the role of humans in the history of the Arctic. That is important, because human activities have played a key role in shaping the Svalbard we know today.
Is it possible to imagine a sustainable and coherent management regime for Svalbard that doesn’t involve humans and their activities in the archipelago?
Hvor er all kulturen blitt av?
Hvorfor blir mennesket og kulturen så usynlig i den store fortellinga om Svalbard?
Klimaendringene og miljøutfordringer har bidratt til å plassere Arktis og Svalbard i sentrum for den globale bevisstheten. Den påvirkningen isbreenes tilbaketrekning har på polområdene, regnes som en viktig indikator på global oppvarming. I tillegg er denne utviklingen et faresignal for økologien, men samtidig gir den også nye muligheter.
Når Svalbard omtales i politiske sammenhenger og av kunnskapsbaserte institusjoner, mener Kim Holmén, som er direktør ved Norsk polarinstitutt, at det ofte skjer med følgende overordnede mål:
Konsekvent og solid håndheving av suverenitet
Korrekt bruk av traktaten og kontroll for å sørge for at den overholdes
Opprettholdelse av fred og stabilitet i området
Bevaring av områdets særpregede natur og dyreliv
Opprettholdelse av norske lokalsamfunn på øygruppen
Alt dette er viktige mål: suverenitet, Svalbardtraktaten, fred og stabilitet, bevaring av naturen og norsk tilstedeværelse. Én vesentlig dimensjon eller faktor er likevel helt fraværende. Mens naturarven og freden skal bevares, befinner kulturarven seg i en blindsone.
Historien om Svalbard strekker seg 422 år tilbake i tid. I alle disse årene har mennesket gjennom utforskning og arbeid utnyttet rikdommene i naturen. Til Svalbard har det kommet mennesker fra en rekke land. En ekspedisjon som ble ledet av Willem Barents, oppdaget Spitsbergen-arkipelen i 1596. De delte erfaringene sine om nytt land, men det aller viktigste var at de delte ny kunnskap om et hav som var inderlig rikt på marine pattedyr. Dette var begynnelsen på Svalbards første næringshistorie. England, Nederland, Frankrike, Spania, Tyskland og Danmark-Norge var særlig aktive.
Kulturarven etter hvalfangstperioden 1600–1800 er også knyttet til fangstvirksomheten, som i begynnelsen krevde gode landstasjoner, altså anlegg med spekkokeri og boliger. Det er ofte i nærheten av disse landstasjonene at vi finner de store gravplassene fra hvalfangsttiden. Hvalfangergraver er det hyppigst forekommende kulturminnet på Svalbard, og det er per i dag registrert over 2000 slike graver. Hvalfangst var et farlig yrke hvor skader, drukning, epidemier og skjørbuk var trofaste følgesvenner under fangstvirksomheten. Mangt et fangstlag måtte etterlate døde kamerater i Svalbards frosne jord.
Hvalfangsten overlappet og ble etterfulgt av den russiske overvintringsfangsten, og de første russiske fangstlagene kom nord til Svalbard på begynnelsen av 1700-tallet. De bygde store og solide fangststasjoner som vi ser rester av langs Svalbards kyster også i dag. Deretter fulgte norske fangere, de første i 1796, men hovedmengden av den norske fangstaktiviteten er fra 1890-årene.
På denne tiden var det klart at Svalbard hadde spennende mineral- og kullforekomster, og gruvedriften begynte å utvikle seg. Firmaer fra i hovedsak USA, Nederland, Sverige, Norge, Russland og England begynte å annektere landområder for å lete etter «gull og grønne skoger». Både overvintringsfangst, gruvevirksomhet og oppbygging av gruvesamfunn har satt sine materielle og kulturelle spor i den svalbardske naturen. Det samme har blant annet ekspedisjonsvirksomhet og meteorologiske stasjoner. Overvintringsfangsten har som eksempel foregått over hele øyriket, med stasjoner og fangstanlegg på kryss og tvers i naturen. Det var denne virksomheten som etterlot det store antallet hytter som i dag er synlig langs kysten av Svalbard.
Når skal vi lære?
Alarmklokkene ringer når klimaendringene kommer så tydelig til syne som på Svalbard. At spørsmål om oppvarmingens effekt i nordområdene og fornemmelsen av katastrofe preger lokal, nasjonal og internasjonale medier, er rimelig. Det store spørsmålet er jo nettopp framtida – eller i hvilken grad framtida er truet. Og for å besvare disse spørsmålene trengs det uendelige mengder kraft og klokskap. Hva med kulturarven? Hvorfor skal vi bry oss om fortida?
En kategori kulturminner er hvalfangergravene. De døde er hovedsakelig identifisert som medlemmer av allmuen. Mange kulturminner på Svalbard, deriblant hvalfangstgravene, står i fare for en total utslettelse på grunn av den klimautviklingen vi i dag står med begge beina i. Fra arkeologiske utgravninger i 1980-årene vet vi at hvalfangergravene på dette tidspunktet var svært godt bevart. Hvalfangerne var lagt ned i kistene i sine arbeidsklær, og dette har gitt oss helt ny kunnskap om europeiske klesskikker og livsforhold på 1600-tallet. Kistene har tidligere vært nedfrosset i permafrosten mesteparten av året.
I dag er situasjonen en helt annen. De siste to årenes utgravninger av hvalfangstgraver i Smeerenburg og på Likneset viser at tekstiler ikke lenger er bevart. Vi finner bare skjelettmateriale; tekstilene er altså brutt ned og forsvunnet. Resultatet er nedstemmende – i løpet av tretti år har tekstilmateriale og dermed en viktig kilde til Europas kulturhistorie forsvunnet. Resultatene av de arkeologiske utgravningene viser at forsvinningen av tekstilmaterialet i løpet av de siste tretti årene korrelerer med klimautviklingen. Det arkeologiske materialet på Svalbard ligger ikke lenger i fryseboksen mesteparten av året – det stadig varmere og våtere klimaet gjør at permafrosten smelter i urovekkende tempo, slik at et viktig materiale for fremtidens forskning brytes ned og forsvinner.
Svalbardmaterialet er en av de få kildene vi har til kunnskap om klesdrakten til «vanlige arbeidsfolk» i Europa fra denne tiden. Materialet kunne ha gitt unik innsikt i klesdrakt, levesett og livsforhold for arbeids- og sjøfolk fra flere europeiske nasjoner. Det er ikke særlig heroisk å ende som lik i ei grav i det ytterste ødet, og mange av kulturminnene har nettopp det ved seg at de minner oss om vanskjebner, ukyndighet og fallitter. De setter søkelys på menneskets posisjon i fortellinga om Arktis. Dette er viktig, for det Svalbard vi i dag kjenner, er ikke minst et resultat av menneskelige praksiser.
Kan man tenke seg bærekraftig og pålitelig forvaltning av Svalbard uten å inndra mennesket og dets gjøren i øyriket?
Grave from Daudmannsodden, Svalbard