Svea | post | Mine / Svea | post | Gruve
Written by Ingvild Sæbu Vatn and Lilli Wickström, architects at LPO Arkitekter’s office in Longyearbyen, Svalbard
Translated by Olivia Lasky
Sveagruva – lit: “The Swedish Mine” – was the pride of Store Norske and the most productive mine in Svalbard’s history. Over 100 buildings, constructions, and miles of infrastructure including an airport, docks, and storage areas will soon be removed from the face of the earth. Photo from April 2019, LPO
Four million tonnes of high-quality coal would roll over the red stacker annually during the Svea North mine’s peak production years. Throughout its 100-year history, Svea has had several ups and downs, and when the new Lunckefjell mine was ready to start production in 2015, the coal operation was put on pause. Shortly thereafter, it was decided it would be shut down for good; the place and the landscape would be returned to nature. Only four buildings will remain in the former Svea community, three of which will be used as a research base for the University Centre in Svalbard (UNIS). But what kind of place will this really be? And how will that happen? At the former coal shipping facility on Cape Amsterdam further west, a green cabin can reveal the landscape’s great secret.
Architects for closing down
From 2018-2022, LPO Arkitekter has been working on the closing down of the mining operation in Svea, 70 kilometres south of Longyearbyen on Svalbard. The state-owned company Store Norske is responsible for carrying out this closing down – one of Norway's most ambitious environmental projects and financed with NOK 1.6 billion (today’s estimate) of the state budget until 2024. Typically, an architect’s job is to facilitate urban and local development by regulating and planning urban spaces and buildings that will in theory remain standing forever. For the closing down of Sveagruva, we architects have been advisers in the process of removing a place. Terms such as “cleaning up” and “returning” are challenging as they can lead to misunderstandings. Stakeholders in the project may also have different understandings and expectations. Providing mutually agreed-upon – and concrete – images of what the result could be has been one of our most important contributions. At the start of the project, we knew as little about the result as everyone else, but with our tools, drawings, map analyses, and comprehensive understanding, we could contribute to giving direction and concretisation.
Over den røde stackern fra Svea Nord-gruva trillet det 4 millioner tonn høykvalitets kull årlig i de største produksjonsårene. Gjennom sine totalt 100 årige historie har Svea hatt flere opp- og nedturer. Og i 2015, da den nye Lunckefjellgruva var gjort klar for å levere varene, ble kulldrifta satt på pause, og kort tid etter det ble det besluttet avvikling. Stedet og landskapet skal tilbakeføres til naturen. Bare fire bygg skal stå igjen i det tidligere Svea samfunn. Tre av dem skal brukes som forskningsbase for Universitetssenteret på Svalbard (UNIS). Men hva slags sted blir dette egentlig? Og hvordan ble det sånn? Lengre vest, ved det tidligere utskipningsanlegget for kull på Kapp Amsterdam, står det en grønn hytte som kan røpe landskapets store hemmelighet.
Arkitekt for avslutning
Vi i LPO arkitekter har i årene 2018-2022 jobbet med avslutningen av gruvedriften i Svea, 70 km sør for Longyearbyen på Svalbard. Det statseide selskapet Store Norske gjennomfører avslutningen, et av de mest ambisiøse miljøprosjektene i Norge, finansiert med 1,6 milliarder (dagens anslag) over statsbudsjettet fram mot 2024. Normalt er arkitektens jobb å legge til rette for by- og stedsutvikling gjennom regulering og prosjektering av byrom og bygg som antas å stå inn i evigheten. I avslutningen av Sveagruva har vi arkitekter vært rådgivere i prosessen for å fjerne et sted. Begreper som «opprydding» og «tilbakeføring» er krevende, fordi de kan føre til misforståelser og at parter og interessenter i prosjektet sitter med ulike forståelser og forventninger. Å gi felles, og helt konkrete bilder av hva som kan bli resultatet, har vært ett av våre viktige bidrag. På starten visste vi like lite om resultatet som alle andre, men med våre verktøy, tegning, kartanalyser og helhetsforståelse, kunne vi bidra til å gi retning og konkretisering.
Early “dream sketch” in which buildings from different periods of operation remain as a unified whole. Illustration: LPO
The size of the project and the fact that this was the first “full-scale test” of a clean-up under the Svalbard Environmental Protection Act (2002) were the background of our recommendation for a three-stage process. We were counting on the authorities’ approval of the: 1) information plan, 2) scenario description, and 3) closing down plan before a final decision on clean-up. LPO was part of an interdisciplinary project group that included highly skilled specialist advisers in pollution, nature restoration, environmental remediation, and cultural heritage. We learned a great deal during this process, and everyone was able to brush up on both their own fields and interdisciplinary issues.
The Svalbard Environmental Protection Act and natural processes
The preservation of Svalbard’s distinctive wilderness is one of the main goals of Norway’s Svalbard policy. The purpose of the Svalbard Environmental Protection Act (SML) is to maintain an almost untouched environment on Svalbard when it comes to contiguous wilderness, landscape, flora, fauna, and cultural heritage. SML § 64 states that when an enterprise is suspended, the initiative-holder is responsible for removing installations and waste. Moreover, “the area must be returned to its original appearance to the greatest possible extent.” But what is the original appearance in a landscape characterised by such rapid natural processes as these?
Størrelsen på prosjektet og det faktum at dette var første «fullskala test» på opprydding etter Svalbardmiljøloven (2002), var bakgrunnen for vår anbefaling om en tretrinns prosess. Vi satset på myndighetenes bekreftende nikk til 1 - kunnskapsplan, 2 - scenariobeskrivelse og 3 – avslutningsplan, før endelig vedtak om opprydding. LPO inngikk i en tverrfaglig prosjektgruppe med svært dyktige fagrådgivere innenfor forurensning, naturrestaurering, miljøsanering og kulturminner. Vi lærte masse underveis i prosessen, og alle fikk bryne seg både på eget fagområde og i tverrfaglige problemstillinger.
Svalbardmiljøloven og naturlige prosesser
Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er ett av hovedmålene for norsk svalbardpolitikk. Svalbardmiljøloven (SML) har til formål å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner. I SML § 64 står det at når en virksomhet opphører, er det tiltakshaver som har ansvar for å fjerne installasjoner og avfall og «området skal så vidt mulig føres tilbake til sitt opprinnelige utseende». Men hva er opprinnelig utseende i et landskap som er preget av så raske naturlige prosesser som dette?
Timeline for natural processes in a dynamic landscape. Illustration: LPO
Glaciers, rivers, mountainsides, and shorelines are changing and the permafrost is retreating. Svalbard is one of the places in the world where the average temperature is now rising the fastest. The closing down project interpreted SML’s intent to indicate that restoration should take place in order for natural processes to run their course. It’s important that geo- and ecosystems are established in harmony with the natural processes in a future natural landscape that is as close to the untouched as possible.
Following guidance and signals from stakeholders and authorities, information from specialist consultations, and interdisciplinary discussions in the project group, Store Norske recommended four overarching goals for the closing down project:
Removing infrastructure
Making sure natural processes can be effective
Leaving protected cultural monuments in a holistic cultural environment
Deal with unacceptable environmental risks
Reuse
The closing down in Svea coincided with another major government project: the avalanche protection of Lia in Longyearbyen. Two deadly avalanches in 2015 and 2017 hit the settlement under the mountain Sukkertoppen and took two lives, and these required countermeasures. Much of the remaining buildings in Lia were susceptible to avalanches and had to be demolished to make way for an embankment that would secure the buildings in the centre of town. Thirty residential buildings were to be reconstructed. Both projects became relevant as responses to climate change – but is it really environmentally friendly to demolish so many buildings? Are there any other possibilities?
In March 2019, LPO launched the project “Right Place Right Shape – from construction waste to urban life”. We contended that the buildings and materials in these large development projects could constitute Longyearbyen’s future materials bank with inherent place identity and stories. By moving the buildings, upgrading them, and putting them back into use, we could reduce the CO₂ emissions associated with the production and transport of construction and demolition materials. Meanwhile, we could use the normal construction budget for new constructions and renovations and preserve history and identity in the city's further development. Or perhaps we could be even bolder: Longyearbyen could become a circular capital and showcase for green, socially sustainable, and circular development.
A project typically starts with a person who has a need and a plot of land and ends with a physical building. Here, the situation was reversed. Vast amounts of available structures and materials had to be matched up with a developer with a need and a plot of land before the restoration could become a reality. We were short on time and had to use our entire network. Quick actions, gathering people for coffee chats, and open cooperation became essential in achieving our goals for reuse within the tight time frames for these restoration projects. Longyearbyen is a small community, and much proved possible due to key individuals with a heart for the place and the environment. However, the potential for reuse was even more significant than today’s result indicates. Changing construction practices overnight is impossible, and we’re proud of what we and many others were able to accomplish. A temporary camp at Kapp Amsterdam was thrown together by repurposing modular buildings from Svea Sentrum. Magnetitthallen, Stackern, and materials for SvalBAD and the Telenor building were moved from Svea and reused in Longyearbyen. The three control operators’ cabins in Svea were wheeled out to be used as cabins in three different locations – one of which we’ll come back to shortly.
Breer, elver, fjellsider og strandlinjer endrer seg og permafrosten er i tilbaketrekning. Svalbard er et av stedene i verden der snittemperaturen nå stiger aller raskest. Avslutningsprosjektet tolket intensjonene i SML som at en tilbakeføring bør skje slik at naturlige prosesser kan virke. At det etableres geo- og økosystemer i pakt med de naturlige prosessene i et framtidig naturlandskap som i sitt innhold er mest mulig likt det urørte.
Etter føringer og signaler fra eier og myndigheter, kunnskap fra fagkonsulenter og tverrfaglige diskusjoner i prosjektgruppa anbefalte Store Norske fire overordnede mål for avslutningsprosjektet:
Fjerne infrastruktur
Tilrettelegge slik at naturlige prosesser kan virke
Etterlate fredete kulturminner i et helhetlig kulturmiljø
Håndtere uakseptabel miljørisiko
Gjenbruk
Avslutningen i Svea sammenfalt med et annet stort statlig prosjekt, skredsikringen av Lia i Longyearbyen. To snøskred som i 2015 og 2017 rammet bebyggelsen under byfjellet Sukkertoppen, og tok to menneskeliv, krevde mottiltak. Mye av den resterende bebyggelsen i Lia lå skredutsatt til, og måtte rives for å gi plass til en fangvoll for å sikre sentrumsbebyggelsen. 30 boligbygg skulle saneres. Begge prosjektene ble aktuelle som respons på klimaendringene. Men er det miljøvennlig å rive så mye bygningsmasse? Finnes det andre muligheter?
LPO lanserte i mars 2019 prosjektet «Rett Plass Rett Form -fra byggeavfall til byliv». Vår påstand var at byggene og materialene i disse store saneringsprosjektene utgjorde Longyearbyens framtidige materialbank med iboende stedsidentitet og historier. Ved å flytte byggene, oppgradere dem og ta dem i bruk igjen kunne vi redusere Co2-utslippene forbundet med tilvirkning og transport av bygge- og rivematerialer. Vi kunne bruke det normale byggebudsjettet for nybygg til å oppgradere. Og vi kunne bevare historiene og identiteten i videreutviklingen av byen. Eller enda mer hårete: Longyearbyen kunne bli en sirkulær hovedstad og et utstillingsvindu for grønn, sosialt bærekraftig og sirkulær utvikling.
Vanligvis starter et prosjekt med en person som har et behov og en tomt, og ender med et fysisk bygg. Her var situasjonen omvendt. Store mengder av bygg og materialer som var tilgjengelige, måtte kobles med en byggherre med behov og tomt, før saneringen ble et faktum. Vi hadde dårlig tid og måtte bruke hele nettverket vårt. Raske aksjoner, samle folk til kaffesamtaler og åpen samhandling ble essensielt for å få til gjenbruk i de stramme tidsrammene for saneringsprosjektene. I Longyearbyen er det korte avstander og mye viste seg å være mulig grunnet sentrale enkeltpersoner med hjerte for stedet og miljøet. Men potensialet for ombruk var mye større enn resultatet i dag viser. Det er ikke mulig å endre byggepraksis over natta, og vi er stolte av det vi og flere andre fikk til. Midlertidig leir på Kapp Amsterdam ble stablet på plass ved ombruk av modulbygg fra Svea Sentrum. Magnetitthallen, Stackern og materialer til SvalBAD og Telenorbygget ble flyttet fra Svea og gjenbrukt i Longyearbyen. De tre maskinisthyttene i Svea ble trillet og dratt ut, til bruk som hytter på tre ulike lokasjoner. Den ene kommer vi tilbake til snart.
One of the control operator’s cabins being moved from Svea to Longyearbyen. Photo: Store Norske
Back in Svea
The natural restoration process has exceeded all our expectations. One principle in the implementation plan was that some measures should have an immediate effect. As it looks now in the summer of 2022, you can hardly see that there was ever even a mine in Lunckefjell or a road along Braganzavågen. After mass withdrawals in the alluvial fans were levelled out with large construction machines, slush avalanches created natural channels over the fans during the first melting season. Even nature makes an extra effort towards removing human traces as quickly as possible!
The landscape, buildings, infrastructure, and interiors of each building have been 3D-scanned with an impressive level of detail using scanning and photogrammetry, ensuring that a digital copy is preserved for the future. Only four automatically-protected buildings from 1946 will remain in the former Svea community. After the archaeological fieldwork that the District Governor (Sysselmesteren) had carried out in the summer of 2019, it became clear that it wouldn’t be possible to achieve the goal of a holistic mining environment from 1949, as the Directorate for Cultural Heritage (Riksantikvaren) had wanted. There were significantly more cultural heritage discoveries than expected, but essential connections and structures from the ‘49 situation had already been lost in more recent operations. After that, the task has been to find the best and most practical solutions that will enable the restored landscape (including cultural-historical elements) to function as well as possible in the long run.
Tilbake i Svea
Restaureringen av natur går over alle forventninger. Et prinsipp i gjennomføringen var at noen tiltak skulle ha rask effekt. Slik det ser ut nå, sommeren 2022, kan man knapt se at det har vært en gruve i Lunckefjell, eller en vei langs Braganzavågen. Og allerede i første smeltesesong, etter at masseuttak i elveviftene ble jevnet ut med store anleggsmaskiner, kom det sørpeskred og laget naturlige renner over viftene. Til og med naturen tar i et ekstra tak for å fjerne menneskesporene raskest mulig!
Landskap, bebyggelse og infrastruktur samt enkeltbygningers interiør er 3Dscannet med imponerende detaljrikdom ved hjelp av scanning og fotogrammetri, slik at det bevares en digital kopi for framtiden. I tidligere Svea Samfunn skal nemlig kun fire automatisk fredete bygg fra før 1946 stå igjen. Etter de arkeologiske feltarbeidene som Sysselmannen gjennomførte sommeren 2019, ble det klart at det ikke var mulig å oppnå målet om et helhetlig gruvemiljø fra 1949 slik Riksantikvaren hadde ønsket. Det ble gjort betydelig flere funn av kulturminner enn antatt, men viktige sammenhenger og strukturer fra ´49-situasjonen var allerede tapt i nyere inngrep. Deretter har det handlet om å finne de gode, praktiske løsningene, som gjør at det restaurerte landskapet med kulturhistoriske elementer kan fungere så godt som mulig i det langsiktige perspektivet.
A look into the Svea of the future. Illustration: LPO
In June 2021, the Van Mijenfjorden National Park was established through conservation regulations. The entire area where mines, refuse sites, infrastructure, and roads were once located is now a national park. There is a hole in the national park where the Svea community and Kapp Amsterdam are located. The area is not expected to be restored to the level of a national park, and there are cultural monuments that characterise the landscape.
The Saloon, The Wine Booth and the Supply Depot
The saloon is one of three automatically-protected buildings in Svea that are being converted into a research base for use by UNIS. The 250 m2 modular building was built in the winter of 1945-1946. It was originally used as a hospital but later functioned as a bar, dance hall, exercise room, mini-museum, and warehouse. The name “the Saloon” comes from the 70s-style barroom interior.
UNIS employed LPO Arkitekter to draw and outline the reconstruction measures. The cultural heritage premises were discussed ongoingly in close dialog with the District Governor, UNIS, and Store Norske. Considerations were made when it came to preserving the building and interior as it was, reverting to original solutions, and adding new elements for facilitating further use.
Based on a practical overall assessment, it was decided that the Saloon’s exterior should be restored to its 1940s appearance. In this way, former windbreaks and window openings could be revitalised. Inside, the former fitness room would be returned to the 40s style and become a classroom, while the iconic saloon interior in the main room would be preserved in the 70s style. Svea’s history, friendships, and good times can be found within these walls, and with a few adaptations, the room can be used as a kitchen, dining room, and bedroom. The cloakroom will be preserved as it was before. Its humble purpose has been – and will continue to be – one of the most important for all buildings on Svalbard.
Juni 2021 ble Van Mijenfjorden Nasjonalpark vedtatt gjennom verneforskrift. Hele området der gruver, tipper, infrastruktur og veier lå er nå nasjonalpark. Det det er et hull i nasjonalparken der Svea Samfunn og Kapp Amsterdam ligger. Området forventes ikke å bli naturrestaurert til nasjonalparknivå, og det er kulturminner som preger landskapet.
Saloonen, Vinboden og Proviantlageret
Saloonen er en av de tre automatisk fredete byggene i Svea som ombygges til forskningsbase til bruk for UNIS. Elementbygget på 250m2 ble oppført vinteren 1945/1946. Den opprinnelige funksjonen var sykehus, for senere å bli brukt som bar, dansesal, trimrom, minimuseum og lager. Det er barinnredningen fra 70-tallet som har gitt bygget navnet Saloonen.
LPO arkitekter ble engasjert av UNIS til å tegne og beskrive ombyggingstiltakene. De kulturminnefaglige premissene ble diskutert underveis, i tett dialog med Sysselmesteren, UNIS og Store Norske. Det ble gjort avveiinger mellom å bevare bygg og interiør som det stod, tilbakeføre til opprinnelige løsninger, og å tilføre nye elementer for å tilrettelegge for ny bruk.
Utfra en praktisk helhetsvurdering ble det bestemt at Saloonen skulle tilbakeføres til 40-tallsutseende utvendig. Dermed kunne tidligere vindfang og vindusåpninger gjenoppstå. Innvendig skulle det tidligere trimrommet tilbakeføres til 40-tallet og bli undervisningsrom, mens det ikoniske salooninteriøret i hovedrommet skulle bevares i 70-tallsstil. Her sitter Sveas historie, kameratskapet og de gode tidene i veggene, og rommet kan med litt tilpasninger brukes som kjøkken og spise- og sovesal. Garderoben bevares som den har vært før. Denne uunnselige funksjonen har vært, og vil fremdeles være, en av de viktigste for alle bygg på Svalbard.
The Saloon as it looked in 2021 before refurbishment/remodelling. Photo: LPO
The Control Operator’s Cabin on Kapp Amsterdam
One of the three control operators’ cabins (the green one) was transported and put on stilts on a patch of tundra between the coal storage and shipping dock, right next to the temporary camp on Kapp Amsterdam. It will be used by the developer in the very last phase of the termination works and will then become a cabin for use by UNIS employees and students. In a way, the cabin is the most illogical piece in the closing down puzzle; it was built in the 70s when Store Norske dreamed of a family community Svea, and is the only remaining building from recent times, moved from its original location to one of the areas where coal mining has made the most irreversible impact on the landscape. On the wall in the living room, a mini-exhibition will be set up that tells the story of the closing down process. Future UNIS students will then be able to gain insight into the process and go outside to see the results with their own eyes.
How will the future assess the Svea restoration? It isn’t possible to remove a place, but it is possible to change it. Traces of what has been and done will exist for the foreseeable future. What remains of the physical Svea is the story of the end. We’ll have to see if the digital Svea will continue to live in our collective memory.
Maskinisthytta på Kapp Amsterdam
En av de tre maskinisthyttene (den grønne) ble kjørt ut og satt på pæler på en tundraflekk mellom kullager og utskipningskai, rett ved den midlertidige leiren på Kapp Amsterdam. Den skal brukes av entreprenøren i aller siste fase av avslutningsarbeidene og blir deretter velferdshytte for UNIS. Hytta er på en måte den mest ulogiske brikken i avslutningspuslespillet. Bygget på 70-tallet da Store Norske drømte om et familiesamfunn i Svea, og det eneste gjenstående bygget fra nyere tid, flyttet fra sin opprinnelige plassering til et av områdene der kulldrifta har gjort mest irreversible inngrep i landskapet. På veggen i stua bør det lages en miniutstilling som forteller historien om avslutningsarbeidene. Da kan framtidige UNIS-studenter få innsikt i prosessen og gå utenfor og se på resultatet med egne øyne.
Hvordan framtiden vil vurdere tilbakeføringen av Svea? Det er ikke mulig å fjerne et sted, men det er mulig å endre det. Spor etter det som har vært og det som er gjort vil finnes i all uoverskuelig framtid. Det som står igjen i det fysiske Svea er historien om avslutningen. Så får vi se om det digitale Svea får et videre liv i vår felles hukommelse.
Temporary camp on Kapp Amsterdam in June 2022, with the green control operator’s cabin on the right. Photo: LPO