Ole Robert Sunde: Todalen, the top of mine no. 7 and Gruvelageret

By Ole Robert Sunde

Ole Robert Sunde: Todalen, the top of mine no. 7 and Gruvelageret

There are three artists-in-residence at Artica Svalbard in October and November: a graphic artist from Norway, a sound artist from Colombia and London and yours truly, an author from Bislett. One of the employees at Artica Svalbard rents a cabin outside Longyearbyen and we drove out there, parked a good way from a car park and then had to go by shank’s mare, over a long, white field with a dusting of loose snow over the rough ground; two of the Artica employees were armed, and we’re talking large calibre ammunition.

Visibility was good, and I couldn’t resist gazing at the high mountains, but once in a while I looked straight down so as not to fall flat on my face in the loose snow, and it struck me how white the snow is up here, how quiet it was, because all of the birds had flown to warmer climes, but what a view: the high, beautiful mountains barren and white, with a moon floating in the Arctic sky, and I thought how dry the Arctic wind is, and yet so cold; then I started worrying what we would do if we saw a polar bear, at which point some hairy reindeer with big antlers appeared, and suddenly I saw the tracks of the reindeer, made by their broad hooves, which must make it easy for them to walk in the snow.

The sound artist from Colombia was dressed for the occasion, unlike me, in my suit and coat, combined with long johns, gloves and a hat, and he was absolutely enchanted by the reindeer, which he had never seen before; he struggled to extract his camera with his mittens, and it was as if the reindeer sensed what he wanted: it stopped to have its picture taken, the icy wind tugging at its coat, and the Colombian went down on his knees and advanced to get a close-up of the antlers and head; then the reindeer couldn’t be bothered to wait any more and the Colombian put on his mittens, raised his hood over his hat and trudged after the rest of us.

On the way to the cabin, it was a fair old walk, I turned around and used my phone to take a photo of the naked icy wasteland where the moon had now risen – it was a full moon – and below the snow-covered mountains and above the snow-covered ground, you could see straggly grass from last year, growing in tufts; another cabin was visible in the distance, it was back where we had come from, I could see our tracks; the place was like a desert of ice and snow; an Arctic desert with a biting Arctic wind, and I thought to myself that the North Pole was just 1,200 kilometres away, and this is right at the northern edge of the world.

One of the Artica Svalbard employees started walking faster, with their pump-action shotgun, to heat up the cabin before the rest of us got there; there was also a child with us, and the father, one of the employees, really got a move on, and disappeared over a ridge, and when we reached that ridge, I asked the other person who worked at Artica, a woman, if that thing in the distance was the cabin; it was, and there was still a fair way to go, but it was nice walking there, even if I spent more time looking at my feet than the view.

Once we were home and dry, as they say, there was a roaring fire and the temperature was on its way up from minus five to zero when we came in, after taking off our shoes, in Longyearbyen lots of people just wear socks indoors, and there were chairs around the fireplace, and the guy who had gone ahead had put some coffee over the fire, and then it got so hot that I had to undo my coat, and the suit jacket underneath it, and suddenly it wasn’t cold air, but warm air, that we collectively exhaled and a smell of coffee filled the cabin.

On our way home the female member of staff, who was driving us, took us on an extra tour, after asking whether we wanted to visit mine no. 7, which is the last operational mine; the dark was closing in, at around half past two it started to get dark, and it was a reasonable way up to the top of mine no. 7, and up there a car had driven into a ditch, but the owner was being helped by a van, which pulled the car out of the ditch with the help of studded tyres and a rope; it was the same moon over the snow-covered Arctic mountains, but everything was much darker and I took another picture with my phone and there was a lot of blue light in the dark sky and in the snow where our car was parked, to see if the stranded car needed our help; which it didn’t.

Nearly a week later I’m invited up to the restaurant Gruvelageret; it’s expensive and there are only four courses, along with a wine flight, and it’s expensive, not just because of the food, but expensive because, as tends to be the case in Longyearbyen, everything has to be brought from the mainland, and even if you just want to drink water at Gruvelageret it has to be transported, not from the mainland, from somewhere outside Longyearbyen, and the toilet was like the toilet on a plane; again some of Artica Svalbard’s staff were with us, and a woman from the University of Tromsø who sits on the board and who’s really good at telling jokes; I’ll get back to that later.

It was an hour’s walk, far from Longyearbyen and past the legendary Huset, famous for its enormous wine cellar and good cuisine, and up a steep, unlit hill, but the Colombian had brought a torch which he wore on his left arm and that helped, because there weren’t any street lights and it was dark, without a gun, and I thought what do we do now if a great big polar bear gets a whiff of us, but luckily that didn’t happen; a clear starry sky with the Big Dipper in an unfamiliar place in the night sky; it was cold and beautiful and I was dying for a beer after the long walk.

Up at Gruvelageret we learned about the history of Gruvelageret from the man, an entrepreneur down to his fingertips, who had bought what a few years ago was a rundown shack, and what he told us about buying the shack and fixing it up was impressive; this guy also runs one of the most popular pubs in Longyearbyen; he should be made an honorary citizen of Longyearbyen; his patience alone was impressive and all of the stuff he had found a use for was fantastic as was sitting inside in the cosy warmth and being served four courses of top notch food and it was during the meal that the lady on Artica Svalbard’s board told us this incredibly good joke, she knew it off by heart, although there were several verses to remember.

For reasons unknown, Francis Bacon and William Shakespeare knocked on the pearly gates at the same time wanting to be let into Heaven, and after casting a sceptical glance at them St. Peter thought they looked pretty scruffy and wasn’t convinced, but they claimed to be Bacon and Shakespeare, so St. Peter said OK, but then you’ll need to come up with a verse about Timbuktu; Bacon went first with this effort: “I was wandering in a barren land/ all I saw was the sea of sand./ A caravan passing through/ on its way to Timbuktu” and St. Peter was so impressed that he let him straight in, and then it was the Bard’s turn: “Tim and I a hunting went/ bespied three maidens in a tent./ Them being three, we but two/ I booked one and Tim booked two”.

Ole Robert Sunde: Todalen, taket på gruve 7 og Gruvelageret

Vi er tre kunstnere som er artist in residence ved Artica Svalbard i oktober og november; en grafiker fra Norge, en lydkunstner fra Colombia og London og undertegnede som er forfatter fra Bislett; en av de ansatte på Artica Svalbard leier en hytte utenfor Longyearbyen og vi kjørte bil dit, og parkerte et godt stykke fra en parkeringsplass og måtte ta apostlenes hester fatt, over et hvitt og langt jorde med litt løs snø og ujevn mark; to av de ansatte fra Artica var bevæpnet og det var grov ammunisjon de hadde med seg.

Sikten var klar og jeg kunne ikke dy meg for å se på de høye fjellene, mens jeg innimellom glante rett ned for ikke å tryne i den løse snøen, og igjen slo det meg hvor hvit snø er her oppe, og så stille det var, for alle fuglene hadde reist til varmere strøk, men du verden for en utsikt; goldt, hvitt og høye vakre fjell, med en måne svevende på den polare himmelen og jeg tenkte på hvor tørr den arktiske vinden var og samtidig iskald; så tok jeg til å gruble over hva vi hadde gjort om vi hadde fått øye på en isbjørn, så dukket det opp hårete villrein med store gevir, og jeg så plutselig fotsporet til villreinen, og den hadde brede kløver, sikkert for å kunne gå bedre på snøen.

Lydkunstneren fra Colombia var godt kledd, og ikke i dress og frakk som undertegnede, samt stillongs, votter og lue, og han ble så betatt av reinsdyret som han ikke hadde sett før, han fikk fomlet fram et kamra, med polvotter, det var som om reinsdyret ante hva han ville, dyret stoppet opp og lot seg avbilde, isvinden nappet i pelsen til villreinsdyret, og colombianeren gikk ned på sine knær og gikk nærmere for å ta et nærbildet av geviret og hodet; så gadd ikke villreinsdyret vente mer og gikk sin vei og colombianeren fikk på seg polvottene, heiste tilbake hetta over lua og labbet etter oss.

På vei mot hytta; det var et godt stykke å gå, snudde jeg meg og tok et mobilbilde av det nakne isøde hvor månen hadde kommet opp, det var fullmånen, og under snødekte fjell og over den snødekte bakken, var det synlig pistrete fjorårsgress, som grodde i tuer; en annen hytte var synlig i det fjerne, det er den veien vi hadde gått, jeg kunne se sporene etter våre sko; det hele er som en ørken av is og snø; en polar ørken med en stiv arktisk vind, og jeg tenkte at det bare er 120 mil til Nordpolen, og at dette er helt på ytterkanten av den nordlige verden.

En av de ansatte på Artica Svalbard begynte å gå fortere, med pumpehagle, for å varme opp hytta før vi andre kom etter; det var også et barn med på turen, og faren, en av de ansatte, fikk virkelig opp farten, og ble borte bak en bakketopp, og da vi ankom den bakketoppen han hadde passert, spurte jeg den andre av de ansatte på Artica, en dame, om det som var langt i det fjerne, var hytta, det var det, og dit var det et stykke å gå, men det var fint å gå der, om jeg glante mer ned enn bort.

Vel framme, som det heter, var det fyr i peisen og temperaturen hadde begynt å stige fra minus 5 til null og da vi kom inn, etter å ha tatt av oss på beina; i Longyearbyen er det mange som går i sokkelesten, og det var satt stoler fram rundt peisen, og han som hadde gått i forveien, hadde satt over kaffen, og så ble det så varmt at jeg måtte kneppe opp frakken, og dressjakken under og med ett så var det ikke kaldt luft som strømmet fra vår felles ånde, men varm luft og det luktet kaffe i hytta.

På vei hjem tok den kvinnelige ansatte, som vi kjørte bil med, en videretur, etter å ha spurt om vi ville være med til gruve 7, som er den siste gruven som er i drift; det hadde tatt til å mørkne, rundt halv tre begynte det å bli mørkt, og det var et stykke opp til taket på gruve 7 og der oppe hadde en bil kjørt i grøfta, men eieren fikk hjelp av en varebil, som dro den opp av grøfta med piggdekk og reip; det var den samme månen over de snødekte polarfjellene, men alt var mye mørkere og jeg tok enda et mobilbilde og det var mye blått lys på den mørke himmelen og i snøen der vår bil sto parkert, for å se om den havarerte bilen trengte vår hjelp; det gjorde den ikke.

Nesten en uke etter så blir jeg invitert opp til restauranten Gruvelagret; den er dyr og det er bare 4 retter en får, sammen med en vinpakke, og det er dyrt, ikke bare på grunn av maten, men dyrt fordi, som er typisk for Longyearbyen, alt er fraktet fra fastlandet og bare det å drikke vann på Gruvelagret er også fraktet, ikke fra fastlandet, fra en plass utenfor Longyearbyen, og bare toalettet, var som toalettet på et fly; da vi var der, var det også med ansatte fra Artica Svalbard, og ei dame fra UIT som sitter i styre og hun er virkelig god til å fortelle vitser; jeg skal ta den etterpå.

Etter å ha trasket en times tur, langt fra Longyearbyen og forbi det legendariske Huset, kjent for sin voldsomme vinkjeller, gode kjøkken, og opp en bratt bakke uten lys, men colombianeren hadde med seg en lykt som han hadde på den venstre armen og det hjalp, for her var det ikke gatelys og det var mørkt, uten gevær, og jeg tenkte hva gjør vi nå om en diger isbjørn hadde fått ferten av oss, men det skjedde heldigvis ikke; klar stjernehimmel og Karlsvognen på et fremmed sted på nattehimmelen; det var kaldt og vakkert og jeg ble virkelig øltørst av den lange turen.

Oppe på Gruvelageret ble vi fortalt om Gruvelagrets historie av han, en riktig gründer til fingerspissene, som hadde kjøpt det som en gang for noen år siden var ei forfallen rønne, og det han fortale om det å kjøpe rønna og det å sette den i stand var imponerende; denne typen driver også en av de mest populære pubene i Longyearbyen; han burde bli æresborger av Longyearbyen; bare hans tålmodighet var imponerende og alt han hadde tatt i bruk av brukte materialer var fantastisk og det å sitte der inne i lun varme og bli servert fire retter av helt ypperlig middag og det var under maten at representanten for styre i Atrica Svalbard kom med en vanvittig flott vits, framført muntlig og utenat for det var noe vers å huske.

Det var Francis Bacon og William Shakespeare som sammen av uvisse grunner banket på døra til St. Peter og ville inn, og St. Peter kastet et skeptisk blikk på dem og syntes de var ganske rufsete og var usikker, men begge mente at de var Bacon og Shakespeare, så St. Peter sa ok, men da må dere komme med et vers og tema skal være Timbuktu; Bacon begynte og sa: «I was wandering in barren land/all I saw was the sea of sand/ A caravan passing through/ on its way to Timbuktu» og St. Peter var imponert og han slapp rett inn, da var det barden sin tur og han sa: «Tim and I on a hunting went/ bespide tre maidens in a tent/ them being three, we but two/ I booked one and Tim two».