“Gives a feeling of powerlessness” - Malte Jochmann

Words: Elida Høeg | Photography: Ángel Valiente

Malte Jochmann came to Svalbard as a geology student at the University Centre in 2001, the same year that local democracy was introduced. In the beginning, he was not active in the local council but enjoyed “the good bachelor life” with long hikes and explorations of the archipelago. For someone coming from Munich in Germany, the wild nature was captivating. The community in Longyearbyen was also easy to become part of.

“We newcomers were embraced. It was a good community where everyone was included. I learned a lot about Norwegian culture up here, and I became quite patriotic on behalf of Norway,” he says.

After Jochmann completed his studies, he got a job at Store Norske. The state-owned mining company has extracted coal on Svalbard for the past century – and was a dream workplace for a geologist like him. Jochmann settled in Longyearbyen full-time, learned Norwegian, and eventually had a wife and children on Svalbard. Over the years, he also became active in local politics. Jochmann was a local council representative for the Green Party (MDG) in Longyearbyen until he lost his right to vote in 2023. In the summer of 2025, Store Norske’s last coal mine was closed. Life on Svalbard is now in a time of transition, he says.

“Those of us who have lived here for a long time are used to being small pawns in a big game in certain contexts. That’s just how it is here – the possibilities to influence are limited. One can become a bit fatalistic when it comes to decisions from central authorities,” Jochmann says.

The voting rights issue, however, affected him more deeply than he first thought.

“Honestly, I was relieved to avoid the political tug-of-war. But then I realized that losing the right to vote does something to the joy of being here. It gives a feeling of powerlessness,” he says.

Jochmann and his family have experienced serious upheavals in Longyearbyen before. In 2015, they were caught in the avalanche that thundered down from the mountain and into houses on the edge of town. The snow masses crashed into their kitchen while they were eating breakfast. Jochmann managed to free himself and dig out his wife and two daughters, the youngest only a few months old. Two other people lost their lives in the avalanche, and several houses were destroyed. The strong solidarity in Longyearbyen helped them cope with the disaster together, Jochmann says. Even though the experience was frightening, he and his family still wanted to live in the town. Now they are uncertain if they will stay.

“With the new policies, there are fewer and fewer people with a permanent connection to Longyearbyen, and that affects the community. Many who have been here for a long time, both Norwegians and foreigners, have left or are considering leaving,” says Jochmann.

“Longyearbyen is not a place to be conservative, I’ve always said, because changes come all the time. But it is a bit paradoxical that Norwegian authorities want peace and stability, yet introduce measures that create uncertainty and turnover,” he says.

Jochmann believes that a more transient population, constantly replaced, will accept bigger changes from central authorities without protest. At the same time, he does not think this is a good long-term solution for Longyearbyen if fewer and fewer people know the community and feel responsible for it.

“The authorities in Oslo have not had a very good understanding of us who live here. We understand that we are a tool in a larger context, but they must not forget the human factor either,” he says.

As Jochmann sees it, the Norwegian authorities could have chosen other ways to maintain Norway’s presence on Svalbard. For example, by better integrating foreign residents in Longyearbyen through free Norwegian courses. If more had been included, they could also have become part of Norway, and eventually gained citizenship and increased the proportion of Norwegians – if the authorities had wanted it that way.

“They could have built on the good sense of community here and strengthened Norwegian presence in that way. There is value in taking care of people who have lived here a long time, who are not just one-year tourists, if the goal is longer stays. Be generous instead of dismissive,” he says.

After foreigners in Longyearbyen lost their voting rights and eligibility for election, the Green Party (MDG) has not had enough people to put forward its own list for the local council. To allow engaged residents without Norwegian citizenship to still have their say, the local council has created dialogue meetings. Jochmann has not participated so far. He believes the voting rights issue has reduced the desire to take part and contribute, not only for him but for many in the local community – both foreign and Norwegian. It has also affected the desire to continue living on Svalbard. At the same time, the last mine is closing, and many who have worked there for a long time are disappearing.

“Maybe it would be nice to experience another world with the children. Without rifles and the polar night,” he says.

Malte Jochmann kom til Svalbard som geologistudent ved Universitetssenteret i 2001, samme år som lokaldemokratiet ble vedtatt innført. I begynnelsen var han ikke aktiv i lokalstyret, men nøt «det gode ungkarslivet» med lange turer og utforskning av øygruppa. For en som kom fra München i Tyskland, var den ville naturen besnærende. Også miljøet i Longyearbyen var lett å komme inn i.

– Vi nye ble omfavnet. Det var et godt samfunn der alle ble inkludert. Jeg lærte mye om den norske kulturen her oppe, og ble ganske patriotisk på vegne av Norge, sier han.

Etter at Jochmann ble ferdig med studiene, fikk han jobb i Store Norske. Det statseide gruveselskapet har gravd ut kull på Svalbard det siste århundret – og var en drømmearbeidsplass for en geolog som ham. Jochmann slo seg ned i Longyearbyen på fulltid, lærte norsk og fikk etter hvert kone og barn på Svalbard. Med årene ble han også aktiv i lokalpolitikken. Jochmann var lokalstyrerepresentant i MDG Longyearbyen til han mistet stemmeretten i 2023. Sommeren 2025 ble den siste kullgruven til Store Norske stengt. Nå er livet på Svalbard inne i en brytningstid, sier han.

– Vi som har bodd her lenge, er vant til å være små baller i et stort spill i visse sammenhenger. Sånn er det bare her, mulighetene til å påvirke er begrensede. Man kan bli litt fatalistisk når det gjelder avgjørelser fra sentrale hold, sier Jochmann.

Stemmerettssaken har likevel gått dypere inn på ham enn han først trodde.

– Ærlig talt så er jeg lettet over å slippe de politiske dragkampene. Men så har jeg merket at det å bli fratatt muligheten til å stemme, det gjør noe med gleden over å være her. Det gir en følelse av maktesløshet, sier han.

Jochmann og familien har opplevd alvorlige omveltninger i Longyearbyen tidligere. I 2015 ble de rammet av snøskredet som raste ned fra fjellet og ned mot husene i utkanten av byen. Snømassene slo inn i kjøkkenet deres da de satt og spiste frokost. Jochmann fikk revet seg løs og gravd seg frem til kona og de to døtrene, den yngste var bare noen måneder gammel. To andre mennesker mistet livet i skredet, og en rekke hus ble ødelagt. Det sterke samholdet i Longyearbyen gjorde at de klarte å takle ulykken i felleskap, sier Jochmann. Selv om opplevelsen var skremmende, ville han og familien fortsatt bo i byen. Nå er de usikre på de vil bli værende.

– Med den nye politikken blir det færre og færre med fast tilknytning til Longyearbyen, og det gjør noe med miljøet. Mange som har vært her lenge, norske og utenlandske, har dratt eller vurderer å dra, sier Jochmann.

– Longyearbyen er ikke noe sted å være konservativ, det har jeg alltid sagt, for det kommer endringer hele tiden. Men det er litt paradoksalt at norske myndigheter ønsker ro og stabilitet, men innfører tiltak som skaper usikkerhet og utskifting, sier han.

Jochmann tror en mer flytende befolkning, som stadig skiftes ut, vil akseptere større endringer fra sentrale hold uten protester. Samtidig tror han ikke det er god løsning for Longyearbyen på sikt, om færre og færre kjenner samfunnet og føler et ansvar for det.

– Myndighetene i Oslo har ikke hatt veldig god forståelse for oss som bor her. Vi forstår at vi er et virkemiddel i en større sammenheng, men de må jo ikke glemme den menneskelige faktoren heller, sier han.

Slik Jochmann ser det, kunne norske myndigheter valgt andre veier for å opprettholde Norges tilstedeværelse på Svalbard. For eksempel ved å integrere utenlandske innbyggere i Longyearbyen bedre gjennom gratis norskkurs. Om flere hadde blitt inkludert, kunne de også blitt en del av det norske, og etter hvert fått statsborgerskap og fått opp andelen nordmenn, om myndighetene hadde villet det på den måten.

– De kunne ha bygget på det gode samholdet her og styrket norsk tilstedeværelse på den måten. Det er jo en verdi å ta vare på folk som har bodd her lenge, som ikke bare er ettårsturister, om en har et mål om lengre botid. Være raus i stedet for avvisende, sier han.

Etter at utlendingene i Longyearbyen ble fratatt stemmeretten og retten til å stille til valg, har ikke MDG hatt nok folk til å stille egen liste til lokalstyret. For at engasjerte innbyggere uten norsk statsborgerskap fortsatt skal kunne si sin mening, har lokalstyret opprettet dialogmøter. Jochmann har ikke deltatt på dem foreløpig. Han tror stemmerettssaken har gjort noe med lysten til å delta og bidra, ikke bare for ham, men for mange i lokalsamfunnet – utenlandske og norske. Den har også gjort noe med lysten til å fortsette å bo på Svalbard. Samtidig stenger den siste gruven, og mange som har jobbet der i lang tid blir borte.

– Kanskje kan det være fint å oppleve en annen verden med barna. Uten rifler og mørketid, sier han.