“I felt very welcome when I came. I don’t anymore.” - Marina van Dijk

Words: Elida Høeg | Photography: Ángel Valiente

After a strenuous car trip from the Netherlands to Nordkapp, in a Fiat with a flat battery, Marina van Dijk arrived in Finnmark at the beginning of the 1990s. She was a newly graduated goldsmith and visited Juhls’ Silver Gallery in Kautokeino. From the moment she set foot there, it was clear to her that she wanted to work in the workshop. Eventually, she wanted to start her own business. Some friends had gone even further north, to Svalbard, and van Dijk followed. First for a visit, and then to stay. In 1995 she moved to Longyearbyen to fully commit to her goldsmith business. She was in her late twenties and had no prior connection to Svalbard. Since then, she has lived on the archipelago, as one of the foreigners with the longest time of residence.

“I felt very welcome in the beginning. People were curious, and many thought it was cool that I wanted to run my own goldsmith business,” she says.

Svalbard Samfunnsdrift, which was responsible for infrastructure and community operations in Longyearbyen before the local council was established, came to her door with flowers because she had started her own business, van Dijk recalls. She built herself a house with her own workshop. The house became a gathering place for other newcomers in town, with dinners, parties, and overnight stays. Most were foreigners, she says.

“We could sit late into the evening and suddenly realise: oh, there aren’t any Norwegians here. It wasn’t because we wanted to create a ghetto, it just happened. We foreigners had our own community. Also because we had in common that we created our own jobs.” she says.

Van Dijk believes that working life already created divisions between foreigners and Norwegians in the 1990s. Many Norwegians came to Longyearbyen as freelancers, but eventually got good, secure jobs, for example with the Governor. That made their everyday lives different and led to a more divided local community, she thinks.

“Even then there was an arrogance in town, which was about me not thinking I was anything special. That I had to prove something as young and foreign. And that still exists here.”

How can you notice that?

“There are still people who don’t greet me here. Even though we’ve lived on the same island for so many years and know very well who each other are. And then I think, damn it, I’ve proven that I want to be here! Maybe they think it’s strange that I don’t have a car or wear the wrong clothes. Some have just decided that I’m odd,” van Dijk says, laughing.

Still, she has enjoyed living in Longyearbyen. Over the years, she established herself as a goldsmith and found partners who bought the jewelry she made to resell in local shops.

In 2002, the Svalbard Council was dissolved. The council had consisted of representatives from various workplaces, institutions, and organizations, and had functioned as an advisory body to the central authorities since 1971. It was replaced by the Longyearbyen Local Council, established to ensure stronger local democracy for the inhabitants of Svalbard. The council is elected every four years and decides on practical matters such as public and technical services. For Marina van Dijk, however, it became more cumbersome to be self-employed after the council was established. Bureaucracy became more extensive, she believes, making it difficult to develop her business. Building permits became harder to obtain. She was so dissatisfied with the new system that she joined a protest party, Konsekvenspartiet. In 2011 the party ran on a platform of abolishing the local council altogether.

“There were quite a few foreigners involved. We were actually against democracy. We wanted to abolish the local council and have everything governed from Oslo. Because that’s what the Norwegian state does. In the local council you can vote on the color of houses, which roads should be paved. But we can’t decide on the important things. It’s just a toy democracy. So we wanted to shut it down,” says van Dijk.

The party won two of fifteen seats in the 2011 election.

“The campaign issue was really just an expression of dissatisfaction. But the fact that we got two representatives, and with such a hair-raising, idiotic campaign issue, says something about how many of us were fed up.”

Cumbersome bureaucracy, the issue of voting rights, and the growing divide between Norwegians and foreigners mean that Marina van Dijk no longer feels welcome on Svalbard. She is skeptical of the government’s goal that more Norwegians should live in Longyearbyen.

“More Norwegians is just a nice way of saying fewer foreigners. When they say they want more Norwegian families, but that the town shouldn’t grow, they are really saying they want to get rid of foreigners here,” she says.

“It provokes me, when we’ve been part of building up the town. I almost feel like renting out my new building to a Chinese person, just to scare the Norwegian authorities. It’s childish, I know. And I don’t want to be like that, but this policy makes me that way.”

Van Dijk is, however, satisfied with some of the measures in the government’s latest Svalbard White Paper, adopted by Parliament in November 2024. For example, that there will be studies on how to strengthen mental health services, and that the General Application Act, which ensures proper wages and working conditions, will also apply to Svalbard. The extension may perhaps improve the working lives of foreigners in Longyearbyen, van Dijk hopes. She worries about those who have the toughest jobs in town and that they are not valued enough.

“It would be good to have a strike. Longyearbyen works perfectly well without me as a goldsmith. But if all the foreigners who work here in cleaning, hotels, restaurants, and shops went on strike, then everything would grind to a halt,” says van Dijk.

The great thing about Svalbard, and part of the reason she herself has lived on the archipelago for thirty years, is precisely that there are so many people from different countries who sacrifice a lot to be here, van Dijk says.

“Everyone has a story, we mustn’t forget that,” she says.

She herself does not want to grow old on Svalbard. So eventually she will have to find a new place.

“But I have no plans to leave now. This is my home for the time being.”

Etter en strabasiøs biltur fra Nederland til Nordkapp, i en Fiat med flatt batteri, kom Marina van Dijk til Finnmark på begynnelsen av nittitallet. Hun var nyutdannet gullsmed, og besøkte Juhls sølvsmie i Kautokeino. Fra hun satt beina sine der, ble det klart for henne at hun ville jobbe i smia. Etter hvert fikk hun lyst til å starte for seg selv. Noen venner hadde dratt enda lenger nord, til Svalbard, og van Dijk fulgte etter. Først på besøk, og så for å bli. I 1995 flyttet hun til Longyearbyen for å satse for fullt på gullsmedbedriften. Hun var i slutten av tjueårene, og hadde ingen tilknytning til Svalbard fra før. Siden da har hun bodd på øygruppen, som en av utlendingene med lengst fartstid. 

– Jeg følte meg veldig velkommen i begynnelsen. Folk var nysgjerrige, og flere synes det var kult at jeg skulle drive for meg selv som gullsmed, sier hun. 

Svalbard samfunnsdrift, som hadde ansvar for infrastruktur og samfunnsdrift i Longyearbyen før lokalstyret ble opprettet, kom med blomster på døra fordi hun hadde startet sin egen bedrift, forteller van Dijk. Hun fikk bygget seg et hus med eget verksted. Huset ble en samlingsplass for andre som var nye i byen, med middager, fester og overnattinger. De fleste var riktignok utlendinger, sier hun. 

– Vi kunne sitte utpå kvelden og plutselig tenke oj, det er ingen norske her. Det var ikke fordi vi ville lage en ghetto, det bare ble sånn. Vi hadde et felleskap oss utlendinger imellom. Også fordi vi hadde det til felles at vi skapte våre egne jobber, sier hun. 

Van Dijk tror arbeidslivet var med på å skape skiller mellom utlendinger og nordmenn allerede på nittitallet. Mange nordmenn kunne komme til Longyearbyen som frilansere, men etter hvert fikk de seg gode, trygge jobber, for eksempel hos Sysselmesteren. Det gjorde hverdagene deres forskjellige, og førte til at lokalsamfunnet ble mer delt, tror hun. 

– Allerede da var det også en arroganse i byen, som gikk ut på at jeg ikke måtte tro jeg var noe. At jeg må bevise noe som ung og utlending. Og den finnes her fortsatt. 

– Hvordan kan du merke det? 

– Det er fortsatt folk som ikke hilser på meg her. Selv om vi har bodd på samme øy i så mange år, og vet veldig godt hvem hverandre er. Og da tenker jeg, men faen, jeg har jo bevist at jeg vil være her! De tenker kanskje det er rart at jeg ikke har bil eller går i feil klær. Noen har bare bestemt seg for at jeg er rar, sier van Dijk og ler. 

Likevel har hun trivdes godt i Longyearbyen. Etter hvert som årene gikk, fikk hun etablert seg som gullsmed, og skaffet seg samarbeidspartnere som kjøpte smykkene hun lagde, for å selge dem videre på utsalgsstedene i byen. 

I 2002 ble Svalbardrådet lagt ned. Rådet besto av representanter for forskjellige arbeidsplasser, institusjoner og organisasjoner, og hadde fungert som et rådgivende organ for sentrale myndigheter siden 1971. Svalbardrådet ble avløst av Longyearbyen lokalstyre, som ble opprettet for å sikre et sterkere lokaldemokrati for innbyggerne på Svalbard. Lokalstyret velges hvert fjerde år, og bestemmer over praktiske områder som offentlige og tekniske tjenester. For Marina van Dijk, ble det imidlertid mer tungvint å være selvstendig næringsdrivende etter at lokalstyret ble opprettet. Byråkratiet ble mer omfattende, mener hun, noe som gjorde det vanskelig å utvikle bedriften. Byggetillatelser ble vanskeligere å få. Såpass misfornøyd var hun med det nye systemet at hun ble med i et protestparti, Konsekvenspartiet. I 2011 gikk partiet til valg på å legge ned hele lokalstyret. 

– Det var ganske mange utlendinger som var med. Vi var faktisk mot demokratiet. Vi ville legge ned lokalstyret, og at alt skulle styres fra Oslo. For det er det den norske staten gjør. I lokalstyret kan man stemme over fargen på hus, hvilke veier som skal asfalteres. Men de viktige tingene får vi ikke bestemme over. Det er jo bare et lekedemokrati. Så vi ville legge det ned, sier van Dijk. 

Partiet fikk to av femten seter i valget 2011. 

– Kampsaken var egentlig bare et uttrykk for misnøye. Men at vi fikk inn to representanter, og det med en så hårreisende, idiotisk kampsak, det sier noe om at vi var flere som var lei. 

Tungrodd byråkrati, stemmerettsaken og stadig større skillelinjer mellom nordmenn og utlendinger gjør at Marina van Dijk ikke føler seg velkommen på Svalbard lenger. Hun er skeptisk til regjeringens målsetning om at flere nordmenn skal bo i Longyearbyen. 

– Flere nordmenn er en fin måte å si færre utlendinger på. Når de sier at de vil ha flere norske familier, men at det ikke skal vokse, sier de egentlig at de vil ha vekk utlendingene herfra, sier hun.

– Det provoserer meg, når vi har vært med på å bygge opp byen. Jeg får nesten lyst til å leie ut den nye bygningen min til en kineser, bare for å skremme norske myndigheter. Det er barnslig, jeg vet det. Og jeg ønsker ikke å være sånn, men jeg blir sånn av denne politikken. 

Van Dijk er riktignok fornøyd med noen av tiltakene i regjeringens siste Svalbardmelding, som ble vedtatt av Stortinget i november 2024. For eksempel at det utredes hvordan det psykiske helsetilbudet kan styrkes, og at allmenngjøringsloven, som skal sikre ryddige lønns- og arbeidsvilkår, blir gjeldende også på Svalbard. Utvidelsen kan kanskje gjøre jobbhverdagen til utlendinger i Longyearbyen bedre, håper van Dijk. Hun er bekymret for dem som har de tyngste jobbene i byen, og at de ikke blir verdsatt nok. 

– Det hadde vært fint å ha en streik. Longyearbyen fungerer veldig godt uten meg som er gullsmed. Men om alle utlendingene som jobber her, i renhold, hoteller, restauranter og butikker, om de hadde streiket, da ville alt ville stanset opp, sier van Dijk. 

Det fine med Svalbard, og noe av grunnen til at hun selv har bodd på øygruppen i tretti år, er nettopp at det er så mange mennesker fra forskjellige land, som ofrer mye for å være her, sier van Dijk. 

– Alle har en historie, det må vi ikke glemme, sier hun. 

Selv vil hun ikke bli gammel på Svalbard. Hun er altså nødt til å finne seg et nytt sted etter hvert. 

– Men jeg har ingen planer om å reise nå. Dette er hjemmet mitt enn så lenge.