“I’m pretty sure we’re needed.” - Vernon Alvez

Words: Elida Høeg | Photography: Ángel Valiente

Before coming to Svalbard, Vernon Alvez had been to Norway many times. Every year since 2008, he would travel from Cebu City in the Philippines to Frosta municipality in Trøndelag to work as a seasonal farmhand. His aunt had married a Norwegian man who knew a local farmer. During harvest season, Vernon would come with several cousins to pull up potatoes and carrots — a way to make ends meet when his job selling encyclopedias didn’t stretch far enough. He hadn’t planned on going even farther north.

But when the pandemic shortened the Norwegian work season, one of his cousins mentioned knowing some Filipinos living on Svalbard. There was more stable work up there — and a chance to stay longer. It was possible to settle, to send money back home to their children. Vernon and his wife debated for a long time. Should they head from Trøndelag to Svalbard — instead of back home to the Philippines?

“It was a really difficult decision. We wanted to go home to our family. We decided to go [to Svalbard], and then changed our minds the very next day,” he says.

The couple landed at Longyearbyen airport in November 2021. They managed to snap a few photos with Operafjellet in the background — just before the last light of the year disappeared. That first winter was the hardest. Now, Vernon feels they’re beginning to adjust. Keeping busy helps too. At first, they cleaned houses; now, Vernon works as a full-time taxi driver and his wife has a job at a café. After long shifts on icy roads, Vernon often heads to the sports hall in Longyearbyen to coach a youth basketball team. Those training sessions have become a bright spot during the winter. Due to the risk of polar bears, he can’t leave Longyearbyen’s boundaries without a firearm, and he hasn’t yet been granted a gun license. In any case, he finds it too cold to be outdoors for long. Running around the basketball court helps the dark season pass more quickly.

He also organised a celebration of Philippine Independence Day at Svalbard Church. Filipino music played, and each family brought their own traditional dish. “It was almost like being back home,” he says.

“I actually like living in a small town, where people smile and say hello. It’s completely different from the Philippines’ second-largest city, where everyone just rushes around,” Vernon says.

He isn’t especially worried about recent discussions around potential cuts to social welfare. For him, the most important thing is being able to keep working. The issue of voting rights hasn’t caused much of a stir in the Filipino community either, he says. But people are nervous about what’s coming next — and whether Norwegian authorities will make it harder for them to live and work in Svalbard.

“We hear about what’s going on, and we get invited to take part in discussions. But most of us don’t go to the meetings.”

Why not?

“We kind of don’t want to get too involved or attract attention. I think it’s mostly about economics. People are afraid of losing their jobs.”

As for Vernon himself, he’s not too anxious about the future.

“We fill a lot of essential roles here — in cleaning, transport, and service. I’m pretty sure we’re needed,” he says.

“But of course, if the authorities don’t want us here anymore, then we’ll just go.”

One issue has caused particular frustration: the sudden enforcement of a long-dormant law requiring foreign driver’s licenses to conform to standards set by the 1968 Vienna Convention. Several foreign residents in Longyearbyen were stopped at police checkpoints and told their home-country licenses might not be valid — and that they could no longer drive in Svalbard.

“For those of us who use our cars for work, it made no sense,” Vernon says.

Many of those working as cleaners wondered if they were now expected to haul equipment house to house — even in winter. They joked about it among themselves:

“Okay, so they’re taking our driver’s licenses — but who’s going to do the cleaning?”

“We joke about it so we don’t have to think about how serious it actually is,” he says.

Both Vernon and his wife miss their children and family back in the Philippines. But they know that the money they send home makes a real difference — especially by funding their children’s education. Their youngest daughter, who is fifteen, has now moved to Longyearbyen and attends the local lower secondary school. She’ll soon begin upper secondary. When the opportunity arises, the family returns to the Philippines on holiday. “We get so excited we start counting the days,” Vernon says.

Vernon Alvez hadde vært ofte i Norge før han kom til Svalbard. Hvert år siden 2008 pleide han å reise fra Cebu City på Filippinene til Frosta kommune i Trøndelag for å jobbe som sesongarbeider i jordbruket. Tanta hans hadde nemlig blitt gift med en norsk mann, som kjente en bonde i området. Under innhøstingen reiste han sammen med flere fettere og kusiner for å trekke opp poteter og gulrøtter. Det fikk økonomien til å gå rundt, når jobben som leksikonselger ikke strakk til. Han hadde ikke sett for seg å dra enda lenger nord. 

Men da arbeidssesongen ble forkortet under pandemien, fortalte en av fetterne hans at han kjente noen filippinere på Svalbard. Der var det jobb å få – over lengre tid. Det var mulig å bosette seg der og sende penger hjem til barna. Alvez og kona diskuterte lenge om de skulle dra. Fra Trøndelag og til Svalbard, i stedet for hjem til Filippinene.

– Det var en veldig vanskelig avgjørelse. Vi ville jo hjem til familien vår. Vi bestemte oss for å dra, og så ombestemte vi oss dagen etter, sier han. 

Paret landet på flyplassen i Longyearbyen i november 2021. De fikk de tatt noen bilder av hverandre med operafjellet i bakgrunnen, før det siste lyset ble borte. Den første vinteren var den hardeste. Nå synes Alvez de begynner å bli vant til det. Det hjelper også å ha mye å gjøre. I begynnelsen vasket de hus, nå har Alvez fast jobb som taxisjåfør og kona jobber på kafé. Når han er ferdig med å kjøre på glatte, snødekte veier, tar han gjerne turen i Longyearbyens idrettshall for å trene tenåringsgutter i basket. Treningsøktene har blitt et lyspunkt for ham om vinteren. På grunn av isbjørnfare kan han ikke trå utenfor Longyearbyens grenser uten våpen, og han har ikke fått våpenløyve ennå. Alvez synes uansett det er for kaldt til å være lenge ute av gangen. Å løpe rundt i baskethallen får mørketiden til å gå. 

Han har også arrangert filippinsk uavhengighetsdag i Svalbard kirke. Det ble spilt av filippinsk musikk, hver familie tok med hver sin rett. Det var nesten som å være hjemme, sier han. 

– Jeg liker egentlig å bo på et lite sted, der folk smiler og hilser overalt. Det er noe helt annet enn Filippinenes nest største by, der alle bare skynder seg av gårde, sier han.

Diskusjonen om mulige kutt i sosiale ytelser uroer ham ikke nevneverdig. Det viktigste for ham er å kunne fortsette å jobbe. Stemmerettssaken har heller ikke vakt mye oppsikt i det filippinske miljøet, sier han. Men mange er redde for hva som vil skje videre, og er bekymret for at norske myndigheter vil gjøre det vanskeligere for dem å bo og jobbe på Svalbard. 

– Vi hører om det som skjer, og vi får invitasjoner til å delta i diskusjoner. Men mange av oss blir ikke med på samlinger.

– Hvorfor ikke?

– Vi vil liksom ikke involvere oss så mye, og tiltrekke oss oppmerksomhet. Jeg tror det meste handler om økonomi. Folk er redde for å miste jobben.

Selv er han ikke så engstelig for fremtiden. 

– Vi fyller så mange nødvendige roller her. I renhold, transport og service. Jeg er ganske sikker på at vi trengs, sier Vernon Alvez.

– Men det er klart, hvis myndighetene ikke vil ha oss her lenger, så drar vi bare. 

En annen sak har gjort mange opprørte. Det gjelder den plutselige håndhevingen av en sovende lov, som sier at utlendingers førerkort må være av en slik modell som kreves etter Wien-konvensjonen av 1968. Mange utlendinger i Longyearbyen ble stoppet i bilkontroll, med beskjed om at førerkortet fra hjemlandet kanskje ikke var gyldig, og at de derfor ikke fikk lov til å kjøre bil på Svalbard.

– Vi som bruker bil på jobben, kunne ikke skjønne det, sier Alvez.

Mange av dem som vasker i Longyearbyen, lurte på om de skulle gå fra hus til hus med alt utstyret, også om vinteren, forteller han. De tullet med det seg imellom.

– Ok, så de tar førerkortene våre, men hvem skal ta vaskejobbene?

– Vi spøker med det for å slippe å tenke på alvoret i saken, sier han.

Både han og kona savner barna og resten av familien hjemme på Filippinene. Samtidig vet de at pengene de sender har stor betydning, ved å blant annet finansiere utdannelsen deres. Den yngste datteren deres på femten, har flyttet til Longyearbyen og går nå på ungdomsskolen. Snart skal hun begynne på videregående. Når de har muligheten, drar de hjem på ferie. I forkant gleder de seg så mye at de teller dagene, sier Alvez.