“Svalbard is home, not Norway.” - Mia Ekeblad

Words: Elida Høeg | Photography: Ángel Valiente

Mia Ekeblad grew up in Longyearbyen. She has both Norwegian and Swedish citizenship, but she doesn’t see Norway or Sweden as home. For her, home is Svalbard.

– “I feel just as little connection to Norway as I do to most other countries. It’s a bit strange, but also nice, because I feel like I can choose the whole world,” she says.

Mia is in her final year of upper secondary school and is the leader of Longyearbyen’s Youth Council. In her class, there has always been at least one or two students who don’t speak Norwegian, and classmates with parents from all over the world. She believes this international aspect is one of the good things about Longyearbyen. The recent political efforts to strengthen Norwegian control have created a lot of uncertainty, she continues.

– “It’s devastating for those affected, but it also impacts the entire community here. Both because people are upset, and because it creates uncertainty about what might happen next. What will be the next thing, who will be the next group affected?”

She disagrees with the decision to remove voting rights from foreigners on Svalbard.

– “Sure, there are requirements for voting rights on the mainland too. But now someone who’s only lived here a couple of months can have more rights than someone who’s grown up here and lived here their whole life,” she says.

The debate affects young people’s desire to stay, she says.

– “It’s about the kind of society we want to live in. Whether it’s one that is open and preserves diversity, like we always hear people talking about, or whether it’s a place where groups are divided and some people have more rights than others,” says Ekeblad.

She says it means a lot for the whole town that newcomers feel included in this small Arctic community — especially during the dark season.

– “Winter is hard for everyone here, but especially for those who are new and come from countries where it’s sunny almost all the time. It’s not easy to realize that you’re falling into a hole,” she says.

During the polar night, people become more tired, sluggish, and short-tempered, Ekeblad explains. Going outside becomes more of a struggle, and many end up staying home alone. It’s important to make plans, she says, even when you feel like you don’t have the energy.

She herself sings and plays piano, meets friends as often as she can, watches films, or goes to cafés. Ekeblad does these things even when she would much rather just take a long nap in the afternoons — and she thinks many others feel the same.

The Longyearbyen Youth Council has achieved an important milestone in the recent Svalbard policy report: the mental health services will now be reviewed. Currently, there is no psychologist on the archipelago, and three residents have taken their own lives in the past year and a half. Norwegians in need of mental health care must travel to the mainland, while others must seek help in their home countries. The service was especially important to establish since many foreigners receive no follow-up in the countries they come from, says Ekeblad. The Youth Council wants to establish a service that everyone can use.

– “I’m really glad they’re going to do something about it. We can come up with activities together and share what we know about coping with life here, but that’s not the same as professional help,” she says.

When asked whether she wants to stay in Svalbard herself, Mia Ekeblad finds it difficult to answer. For now, she’s heading to the mainland to attend a folk high school with a music program.

Mia Ekeblad er vokst opp i Longyearbyen. Hun har norsk og svensk statsborgerskap, men ser ikke på Norge eller Sverige som hjemme. Det er det Svalbard som er. 

– Jeg har like liten tilknytning til Norge som jeg har til de fleste andre land. Det er litt rart, men også fint fordi jeg føler jeg kan velge meg hele verden, sier hun. 

Attenåringen går siste året på videregående, og er leder i Longyearbyens ungdomsråd. I klassen har hun alltid hatt én eller to som ikke snakker norsk, og medelever med foreldre fra overalt i verden. Det internasjonale er noe av det som er bra med Longyearbyen, mener hun. De siste årenes politikk for styrket norsk kontroll har skapt mye usikkerhet, fortsetter Ekeblad. 

– Det er en knusende for de som rammes, men det påvirker også hele samfunnet her. Både fordi folk er opprørt, men også fordi de skaper usikkerhet rundt hva det neste kan være. Hva er det neste som skal skje, hvem er den neste gruppen som kan bli rammet? 

Hun er uenig i vedtaket om å frata utlendinger på Svalbard stemmerett. 

– Det er jo krav for å ha stemmerett på fastlandet også. Men nå kan en som bare har bodd her et par måneder ha flere rettigheter enn en som har vokst opp her og bodd her hele livet sitt, sier hun. 

Diskusjonen gjør noe med «bli-lysten» blant de unge, sier hun.  

– Det handler om hvilket samfunn vi vil bo i. Om det er et som er åpent og bevarer mangfoldet, som vi hele tiden hører snakk om, eller om det er sted der man skiller mellom grupper, der noen har flere rettigheter enn andre, sier Ekeblad.

At nyankomne kjenner seg inkludert i det lille, arktiske samfunnet, har mye å si for hele byen, sier hun. Særlig når det er mørketid.

– Vinteren er hard for alle her, men spesielt for dem som er nye, og som kommer fra land der det er sol nesten hele tiden. Det er ikke så lett å skjønne at man er i ferd med falle ned i et hull, sier hun.

Gjennom polarnatten blir folk trøttere, tregere og får kortere lunte, forteller Ekeblad. Å komme seg ut blir mer strabasiøst, og mange blir værende alene hjemme. Det gjelder å finne på ting, sier hun, selv om man kanskje føler at man ikke orker. Selv synger hun og spiller piano, møter venninner så ofte hun kan, ser på film eller går på kafé. Ekeblad gjør det selv hun kanskje alle helst kunne tenkt seg å ta en lang blund på ettermiddagene. Det tror hun gjelder mange. 

Longyearbyen ungdomsråd har fått et viktig gjennomslag i Svalbardmeldingen: det psykiske helsetilbudet skal utredes. I dag er det ingen psykolog på øygruppen, og tre innbyggere har tatt livet sitt det siste halvannet året. Nordmenn som trenger psykisk helsehjelp må dra til fastlandet, andre må oppsøke hjelp i sitt hjemland. Tjenesten var særlig nødvendig å få på plass siden mange av de utenlandske ikke får noen oppfølging der de kommer fra, sier Ekeblad. Ungdomsrådet vil få på plass et tilbud som alle kan bruke.

– Jeg er veldig glad for at de skal gjøre noe med det. Vi kan finne på ting sammen og lære bort det vi vet om å takle livet her, men det er ikke det samme som profesjonell hjelp, sier hun.

Om hun selv vil bli værende på Svalbard, synes Mia Ekeblad det er vanskelig å svare på. I første omgang skal hun i hvert fall til fastlandet for å gå på folkehøyskole med musikklinje.