An Abyss of Uncertainty
Written by Espen Dyrnes Stabell, January 2026
An Abyss of Uncertainty
Should the Svalbard archipelago be opened to seabed mining? The question became relevant after the Norwegian government in 2024 opened up exploration for mineral development on 280,000 square kilometers of the seabed, including areas near the Svalbard archipelago. [1]
The government's decision has generated much discussion. On the one hand, the activity could provide the world with minerals that are considered necessary for the green transition, and Norway could receive large revenues from it. On the other hand, there are concerns about the consequences for marine ecosystems, and for local cultures and ways of life in Svalbard and elsewhere.
The government recently decided to put plans for seabed mining in Norwegian waters on ice. The government's hesitation shows how difficult decisions about mineral development are. What makes it difficult to decide? In this essay, I will show how two forms of uncertainty can give us at least part of the explanation for why decisions are so complicated.
Let's start with a thought experiment. Imagine that you live in Svalbard in pre-industrial times. You make a living by hunting and fishing, like most people in the area. One day you discover a new hunting technique that makes hunting seals much more efficient. But you know that it can also affect the population in the long term. The problem is that you don't know how the population is affected. Will there be a risk of it becoming extinct, or being significantly reduced? The following question arises: What should you do, given that you have limited knowledge about how the population is affected?
This question expresses empirical uncertainty : You are unsure what, in fact, will happen to the population if the new hunting technique is adopted. But it also expresses another kind of uncertainty: You are unsure what you should do, given what you know – and don’t know. We can call this normative uncertainty.
These two forms of uncertainty – empirical and normative uncertainty – are fundamental to the issue of seabed mineral development. Empirical uncertainty has received much attention. Normative uncertainty, on the other hand, is often overlooked, or not sufficiently separated from empirical uncertainty. In the following, I will explain why this is a problem. Finally, I will outline two approaches to normative uncertainty.
[1] Public consultation of the first licensing round for seabed minerals - regjeringen.no
Normative uncertainty
Back to our imagined society in Svalbard. You wonder how you can become more certain about the consequences for the seal population. The obvious answer: Gain more knowledge.
More knowledge can also reduce empirical uncertainty about mineral development in the Svalbard archipelago. The more knowledge we gain about how mineral development will affect the environment and (human and non-human) life on Svalbard, the less uncertain we become about the consequences of mineral development.
The paradox is that reducing empirical uncertainty can increase normative uncertainty, that is, uncertainty about what we should do. This is the case if further research uncovers entirely new risk factors. Consider, for example, oil extraction in Norway in the 1970s. In the early stages, we knew little about oil's negative effect on the climate. At that time, uncertainty about the climate effect was not a problem; we were blissfully unaware of the risk. Once we learned about it, decisions suddenly became more difficult to make. We became more uncertain about whether oil extraction was the right thing to do.
The same will apply if new knowledge reveals forms of risk associated with seabed minerals that we were not aware of before. This knowledge may make us more uncertain about whether we should extract the minerals or not. This is a point that is often overlooked in the discussion of mineral development. It is automatically assumed that more knowledge will reduce uncertainty. The problem is that this does not take into account the normative uncertainty.
Uncertainty about values
What explains the normative uncertainty? One explanation is about values.
When we make decisions, we try to predict what the consequences of different courses of action will be. Hunters in Svalbard try to predict the consequences of new hunting techniques. Today's decision-makers try to predict the consequences of mineral development on the seabed. That way, they can make the most informed decisions possible.
But when we are going to consider what the right decision is, we must also ask ourselves what are good and bad consequences. In this way, decisions are linked to values . A good consequence is a consequence that is in line with one or more things we believe are important, or that have value for us. A bad consequence or event, on the other hand, is one that goes against our values.
For example, let's say we value welfare and freedom. A good consequence is one that promotes welfare and freedom. A bad consequence—possibly worse than the consequences of alternative courses of action—is one that does not.
The problem is that we can be uncertain about values. We can be uncertain about what is valuable, or most valuable, and thus which consequence will be good, or better than the alternatives.
In the discussion about seabed mining, there is one type of value issue in particular that creates uncertainty and disagreement. It is the question of the value of nature. A central question is whether we should attribute to nature “intrinsic value,” that is, a value that has nothing to do with human utility or welfare. [2] And if nature has such a value, how should it compare with “human” values such as welfare and freedom?
In other words, there is great uncertainty about the values at stake in the discussion of seabed minerals. And this gives decision-makers about mineral development considerable normative uncertainty, in addition to the empirical one. The question is: How can they best make decisions, given this uncertainty?
[2] The focus on intrinsic value, which has been dominant in Western environmental ethics, has been challenged by feminist philosophy and indigenous perspectives, which have, for example, emphasised caring for the intertwined needs of humans and non-humans within interdependent communities (see, for example, Whyte and Cuomo 2017).
Two approaches to normative uncertainty
There is little agreement on how to deal with normative uncertainty. However, we can outline two main approaches. One is decision-theoretic and is about reducing or getting rid of uncertainty. The other is what we might call existentialist. It is about accepting, or learning to live with, uncertainty.
In the decision-theoretic approach, it is thought that normative uncertainty should be handled in a similar way to how we handle empirical uncertainty (MacAskill , Bykvist, Ord 2020). We should try to quantify the uncertainty and factor it into our decisions. The result is a choice between alternatives where the uncertainty is reduced or “disappears” behind the numbers.
For empirical uncertainty, it happens, very simply, in the following way. There is uncertainty about the benefits of mining. But let's say, for the sake of illustration, that based on available knowledge we can reasonably estimate that there is about a 50 percent probability that mining will provide income to Norway of one billion kroner annually, a 10 percent probability that it will provide zero income, and a 40 percent probability that it will provide 5 million. The alternative, not to mine, will result in zero benefits, but 10 million kroner saved. The expected utility or value of the alternatives can then be set up as the following calculation:
Mining: (1,000,000,000 x 0.5) + (0 x 0.1) + (5,000,000 x 0.4) = 502,000,000
Non-mining: 10,000,000
Mining thus has the greatest expected value, measured in economic gain.
What about normative uncertainty? Here it has been suggested that we quantify in the following way. Decision makers can decide on a value they believe the different outcomes have. Let's say that by choosing mining, welfare increases by 4 points (based on the calculation above, if one assumes with the social economists that economic value reflects welfare). But the intrinsic value of nature is also affected. How to quantify this? Decision makers are unsure about this, but they have a certain amount of confidence in different hypotheses, and this confidence can be measured on a scale from 0 (no confidence) to 1 (full confidence). [3] One hypothesis is that nature has intrinsic value and that this is as important as human welfare, i.e. 4 points. They have 0.5 confidence in this. On the other hand, they have 0.5 confidence in the alternative hypothesis that nature has no intrinsic value. The alternatives can be set up as follows:
Mining: 4
Non-mining (which preserves the value of nature): (4 x 0.5) + (0 x 0.5) = 2
Again, mining has greater "expected value" than the alternative.
Are you convinced? If the answer is no, you are not alone. It seems that too much complexity gets lost along the way when uncertainty about values is attempted to be quantified in this reductionist way. The example above is admittedly simplified to the point of absurdity. We can build much more complexity into the calculations (see MacAskill). But the quantification of these values is so difficult that any attempt will have to make a wealth of simplifying – and inevitably controversial – assumptions to even get started.
So what is the alternative? Decision theory assumes that uncertainty is bad and something we should get rid of or reduce in order to make good decisions. However, we can state the following: Uncertainty is a basic human condition. This was the starting point for existentialist thinkers such as Martin Heidegger and Jean Paul Sartre.
Heidegger believed that man's search for a firm epistemic foundation was futile (ref. Being and Time). Our choices, Heidegger believed, hover over an abyss of uncertainty. This can create anxiety, as Sartre (with Kierkegaard) pointed out ( ref Being and Nothingness), but as humans we must learn to live with the uncertainty; we must dare to look down into and acknowledge the abyss, for only in this way can we get rid of, or learn to live with, anxiety [4].
What does this mean for the question of seabed minerals? Perhaps we are better served by leaving the minerals alone. Then we can remain in the uncertainty; it is removed and no longer a problem. But isn't this a bit of an easy way to avoid the problem? Do we get rid of the problem just by not dealing with it? What about the minerals for the green shift? They won't come by themselves, if we just forget about mining?
What the existentialist approach points to, we might say, is that a deeper reflection and reassessment of our values is required. It raises fundamental questions about what would constitute good lives and good societies for us. Perhaps these are the questions we should concentrate on, rather than the “technical” questions of uncertainty management that decision theory tries to solve. That seems to be an implication of the existentialist approach, at least.
[3] This corresponds to a scale from 0 to 100%. However, by using 0-1 we get natural numbers that can be used in calculations.
[4] My interpretation is based on Heidegger (2006 [1927]), Sartre (2005 [1943]) and Kierkegaard (2001 [1844]).
Back to Svalbard
Let's return to our former hunting community in Svalbard. The hunters are divided into a decision-theoretic and an existentialist camp. Can they come to an agreement? Both decision-theoretic and existentialist camps can agree on one thing, I think: Some form of precautionary principle must be applied. For the hunters, the threat to the seal population will be a threat to their livelihood, their existence. This requires great caution in decision-making. If they are actually doing well with the hunting technique they have, is it really necessary to take the chance? Perhaps it is less risky to find a supplementary, less risky source of food, which may not have the same potential for profit as the new hunting technique, but which one can say with reasonable certainty is safe?
In the same way, we can think about the minerals from the seabed. Do we really need them? Some argue that they are needed for the green shift, but the arguments for need are controversial (Stabell 2023). In any case, we must think carefully and answer such central value questions before we decide – even if the trade-offs are difficult and burdened with what can be experienced as an abyss of uncertainty.
A cautious conclusion
The alternatives to normative uncertainty that I have outlined in this text represent two extremes. Perhaps the answer lies somewhere in between. We need to have the fundamental discussions about where we want to be and what is valuable, as the existentialist approach suggests. But we also need to find good epistemic tools for dealing with uncertainty in our decisions, as decision theory attempts to do.
My point in this text has primarily been to show how complex this problem area is – and what can explain the complexity, namely the combination of empirical and normative uncertainty. The former is well highlighted in the debate, although many questions remain. Normative uncertainty is less well understood. A task for philosophy, social sciences and other disciplines that study decision-making processes and what influences them will be to better understand and deal with this form of uncertainty.
En avgrunn av usikkerhet
Bør Svalbard-arkipelet åpnes for gruvedrift på havbunnen? Spørsmålet ble aktuelt etter at den norske regjeringen i 2024 åpnet for utforskning av mineralutvikling på 280 000 kvadratkilometer av havbunnen, inkludert områder i nærheten av Svalbard-arkipelet. [1]
Regjeringens beslutning har skapt mye diskusjon. På den ene siden kan aktiviteten gi verden mineraler som anses som nødvendige for det grønne skiftet, og Norge kan få store inntekter fra den. På den andre siden er det bekymring for konsekvensene på marine økosystemer, og for lokale kulturer og levemåter på Svalbard og andre steder.
Regjeringen bestemte seg nylig for å legge planene for gruvedrift på havbunnen i norske farvann på is. Regjeringens vingling viser hvor vanskelige beslutningene om mineralutviklingen er. Hva er det som gjør det vanskelig å bestemme seg? I dette essayet vil jeg vise hvordan to former for usikkerhet kan gi oss i alle fall en del av forklaringen på hvorfor beslutningene blir så kompliserte.
La oss begynne med et tankeeksperiment. Se for deg at du lever på Svalbard i førindustriell tid. Du lever av jakt og fiske, som de fleste andre i området. En dag oppdager dere en ny jaktteknikk, som gjør jakten på sel mye mer effektiv. Men dere vet at det også kan påvirke bestanden på lengre sikt. Problemet er at dere ikke vet hvordan bestanden påvirkes. Vil det være en fare for at den utryddes, eller reduseres betraktelig? Følgende spørsmål melder seg: Hva bør dere gjøre, gitt at dere har begrenset kunnskap om hvordan bestanden påvirkes?
Dette spørsmålet uttrykker empirisk usikkerhet: Dere er usikre på hva som, rent faktisk, vil skje med bestanden dersom den nye jaktteknikken tas i bruk. Men det uttrykker også en annen form for usikkerhet: Dere er usikre på hva dere bør gjøre, gitt det dere vet – og ikke vet. Dette kan vi kalle normativ usikkerhet.
Disse to formene for usikkerhet – empirisk og normativ usikkerhet – er fundamentale i spørsmålet om mineralutvikling på havbunnen. Den empiriske usikkerheten har fått mye oppmerksomhet. Den normative usikkerheten blir derimot ofte oversett, eller ikke skilt tilstrekkelig fra den empiriske. I det følgende vil jeg forklare hvorfor dette er et problem. Jeg vil til slutt skissere opp to tilnærminger til normativ usikkerhet.
[1] Public consultation of the first licensing round for seabed minerals - regjeringen.no
Normativ usikkerhet
Tilbake til vårt forestilte samfunn på Svalbard. Dere lurer på hvordan dere kan bli sikrere på hva konsekvensene blir for selbestanden. Det åpenbare svaret: Skaff mer kunnskap.
Mer kunnskap kan redusere empirisk usikkerhet også om mineralutviklingen i Svalbard-arkipelet. Jo mer kunnskap vi får om hvordan mineralutviklingen vil påvirke miljøet og (det menneskelige og ikke-menneskelige) livet på Svalbard, jo mindre usikre blir vi på konsekvensene av mineralutviklingen.
Det paradoksale er at reduksjonen av empirisk usikkerhet kan øke den normative usikkerheten, altså usikkerheten om hva vi bør gjøre. Det er tilfelle dersom videre forskning avdekker helt nye risikofaktorer. Tenk for eksempel på oljeutvinning i Norge på 1970-tallet. I de tidlige stadiene visste vi lite om oljens negative effekt på klimaet. Da var usikkerhet om klimaeffekten ikke et problem; vi var lykkelig uvitende om risikoen. Når vi først fikk vite om den, så ble beslutningene med ett vanskeligere å ta. Vi ble mer usikre på om oljeutvinningen var riktig å holde på med.
Det samme vil gjelde hvis ny kunnskap avdekker former for risiko ved havbunnsmineralene som vi ikke visste om fra før. Kunnskapen kan gjøre oss mer usikre på om vi bør utvinne mineralene eller ikke. Dette er et poeng som ofte oversees i diskusjonen om mineralutvikling. Det antas automatisk at mer kunnskap vil redusere usikkerhet. Problemet er at man da ikke har tatt høyde for den normative usikkerheten.
Usikkerhet om verdier
Hva forklarer den normative usikkerheten? Én forklaring handler om verdier.
Når vi tar beslutninger, så prøver vi å forutse hva konsekvensene av ulike handlingsmåter vil være. Jegerne på Svalbard forsøker å forutse konsekvensene av den nye jaktteknikken. Dagens beslutningstagere forsøker å forutse konsekvensene av mineralutvikling på havbunnen. På den måten kan de gjøre mest mulig informerte beslutninger.
Men når vi skal vurdere hva den riktige beslutningen er, så må vi også spørre oss hva som er gode og dårlige konsekvenser. På denne måten knyttes beslutningene til verdier. En god konsekvens er en konsekvens som er i tråd med en eller flere ting vi mener er viktige, eller som har verdi for oss. En dårlig konsekvens eller hendelse er derimot en som går mot våre verdier.
For eksempel, la oss si at vi verdsetter velferd og frihet. En god konsekvens er en som fremmer velferd og frihet. En dårlig konsekvens – eventuelt dårligere enn konsekvensene av alternative handlingsmåter – er en som ikke gjør det.
Problemet er at vi kan være usikre om verdiene. Vi kan være usikre på hva som er verdifullt, eller mest verdifullt, og dermed hvilken konsekvens som vil være god, eller bedre enn alternativene.
I diskusjonen om gruvedrift på havbunnen er det særlig en type verdispørsmål som skaper usikkerhet og uenighet. Det er spørsmålet om naturens verdi. Et sentralt spørsmål handler om hvorvidt vi skal tilskrive naturen «egenverdi», altså en verdi som ikke har med menneskelig nytte eller velferd å gjøre.[2] Og hvis naturen har en slik verdi, hvordan skal den sammenlignes med «menneskelige» verdier som velferd og frihet?
Det er med andre ord stor usikkerhet om verdiene som er i spill i diskusjonen om havbunnsmineralene. Og dette gir beslutningstagere om mineralutviklingen en betydelig normativ usikkerhet, i tillegg til den empiriske. Spørsmålet er: Hvordan kan de best ta beslutninger, gitt denne usikkerheten?
[2] Fokuset på egenverdi, som har vært dominerende i den vestlige miljøetikken, har blitt utfordret av feministisk filosofi og urbefolkningsperspektiver, som for eksempel har vektlagt omsorg for de sammenvevde behovene til mennesker og ikke-mennesker innen gjensidig avhengige fellesskap (se for eksempel Whyte and Cuomo 2017).
To tilnærminger til normativ usikkerhet
Det er lite enighet om hvordan man bør håndtere normativ usikkerhet. Vi kan imidlertid skissere opp to hovedtilnærminger. Den ene er beslutningsteoretisk og handler om å redusere eller kvitte oss med usikkerheten. Den andre kan vi kalle eksistensialistisk. Den handler om å akseptere, eller lære å leve med, usikkerheten.
I den beslutningsteoretiske tilnærmingen tenker man seg at den normative usikkerheten bør håndteres på en lignende måte som vi håndterer empirisk usikkerhet (MacAskill, Bykvist, Ord 2020). Vi bør forsøke å kvantifisere usikkerheten og faktorere den inn i beslutningene våre. Resultatet blir et valg mellom alternativer der usikkerheten reduseres eller «forsvinner» bak tallene.
For empirisk usikkerhet foregår det, veldig forenklet, på følgende måte. Det er usikkerhet om gevinstene av gruvedriften. Men la oss, for illustrasjonens skyld, si at vi basert på tilgjengelig kunnskap med rimelighet kan anslå at det er omtrent 50 prosent sannsynlighet for at gruvedriften vil gi inntekter til Norge på én milliard kroner årlig, 10 prosent sannsynlig at den vil gi null i inntekt, og 40 prosent sannsynlig at den vil gi 5 millioner. Alternativet, å ikke drive med gruvedrift, vil resultere i null gevinst, men 10 millioner kr spart. Den forventede nytten eller verdien av alternativene kan da settes opp som følgende regnestykke:
Gruvedrift: (1 000 000 000 x 0.5) + (0 x 0.1) + (5 000 000 x 0,4) = 502 000 000
Ikke gruvedrift: 10 000 000
Gruvedriften har dermed størst forventet verdi, målt i økonomisk gevinst.
Hva med normativ usikkerhet? Her er det blitt foreslått at vi kvantifiserer på følgende måte. Beslutningstagerne kan bestemme seg for en verdi de mener de ulike utfallene har. La oss si at ved å velge gruvedriften, så øker velferden med 4 poeng (basert på regnestykket over, dersom man med samfunnsøkonomene antar at økonomisk verdi reflekterer velferd). Men naturens egenverdi påvirkes også. Hvordan kvantifisere denne? Beslutningstagerne er usikre på dette, men de har en viss tiltro til ulike hypoteser, og denne tiltroen kan måles på en skala fra 0 (ingen tiltro) til 1 (full tiltro).[3] En hypotese er at naturen har egenverdi og at denne er like viktig som menneskelig velferd, altså 4 poeng. Denne har de en tiltro på 0,5 til. De har på den annen side 0,5 tiltro til den alternative hypotesen at naturen ikke har egenverdi. Alternativene kan settes opp slik:
Gruvedrift: 4
Ikke gruvedrift (som bevarer naturens verdi): (4 x 0.5) + (0 x 0.5) = 2
Igjen har gruvedriften større «forventet verdi» enn alternativet.
Er du overbevist? Hvis svaret er nei, er du ikke alene. Det synes som at for mye kompleksitet forsvinner på veien når usikkerhet om verdier forsøkes kvantifisert på denne reduksjonistiske måten. Eksempelet over er riktignok forenklet til det absurde. Vi kan bygge mye mer kompleksitet inn i regnestykkene (se MacAskill). Men kvantifiseringen av disse verdiene er så vanskelige at alle forsøk vil måtte gjøre et vell av forenklende – og unngåelig kontroversielle – antagelser for i det hele tatt å komme i gang.
Hva er så alternativet? Beslutningsteorien antar at usikkerhet er dårlig og noe vi bør kvitte oss med eller redusere for å ta gode beslutninger. Vi kan imidlertid konstatere følgende: Usikkerhet er en grunntilstand hos mennesket. Dette var utgangspunktet for eksistensialistiske tenkere som Martin Heidegger og Jean Paul Sartre.
Heidegger mente at menneskets søken etter fast epistemisk grunn var fåfengt (ref. Væren og Tid). Valgene våre, mente Heidegger, svever over en avgrunn av usikkerhet. Dette kan skape angst, slik Sartre (med Kierkegaard) påpekte (ref Væren og intet), men som mennesker må vi lære å leve med usikkerheten; vi må tørre å rette blikket ned i og erkjenne avgrunnen, for bare slik kan vi bli kvitt, eller lære å leve med, angsten [4].
Hva betyr det for spørsmålet om havbunnsmineralene? Kanskje er vi bedre tjent med å la mineralene være. Da kan vi bli værende i usikkerheten; den oppheves og er ikke lenger et problem. Men er ikke dette en litt lettvint måte å unngå problemet på? Blir vi kvitt problemet bare ved å la være å forholde oss til det? Hva med mineralene til det grønne skiftet? De kommer ikke av seg selv, bare vi glemmer gruvedriften?
Det den eksistensialistiske tilnærmingen peker på, kan vi si, er at det kreves en grundigere tenkning om og revurdering av våre verdier. Den reiser grunnleggende spørsmål om hva som vil være gode liv og gode samfunn for oss. Kanskje er det disse spørsmålene vi bør konsentrere oss om, heller enn de «tekniske» spørsmålene om usikkerhetshåndtering som beslutningsteorien prøver å løse. Det synes i alle fall å være en implikasjon av den eksistensialistiske tilnærmingen.
[3] Dette tilsvarer en skala fra 0 til 100 %. Ved å bruke 0-1 får vi imidlertid naturlige tall som kan brukes i regnestykker.
[4] Min fortolkning er basert på Heidegger (2006 [1927]), Sartre (2005 [1943]) og Kierkegaard (2001 [1844]).
Tilbake til Svalbard
La oss vende tilbake til vårt forgagne jegersamfunn på Svalbard. Jegerne deler seg i en beslutningsteoretisk og en eksistensialistisk leir. Kan de komme til en enighet? Både beslutningsteoretikere og eksistensialister kan enes om en ting, tror jeg: En form for forsiktighetsprinsipp må legges til grunn. For jegerne vil trusselen mot selbestanden være en trussel mot deres livsgrunnlag, deres eksistens. Dette krever stor forsiktighet i beslutningen. Hvis de egentlig klarer seg greit med den jaktteknikken de har, er det virkelig nødvendig å ta sjansen? Kanskje det er mindre risikofylt å finne en supplerende, mindre risikofylt næringskilde, som kanskje ikke har det samme potensialet for gevinst som den nye jaktteknikken, men som man med rimelig sikkerhet kan si er trygt?
På samme måte kan vi tenke om mineralene fra havbunnen. Trenger vi dem egentlig? Noen argumenterer for at de trengs til det grønne skiftet, men behovsargumentene er kontroversielle (Stabell 2023). Uansett må vi tenke oss godt om, og besvare slike sentrale verdispørsmål før vi bestemmer oss – selv om avveiningene er vanskelige og heftet med den som kan oppleves som en avgrunn av usikkerhet.
En forsiktig konklusjon
Alternativene jeg har skissert til normativ usikkerhet i denne teksten representerer to ytterpunkter. Muligens finnes svaret et sted imellom. Vi må ta de grunnleggende diskusjonene om hvor vi vil og hva som er verdifullt, slik den eksistensialistiske tilnærmingen tilsier. Men vi må også finne gode epistemiske verktøy for å håndtere usikkerhet i beslutningene våre, slik beslutningsteorien forsøker å gjøre.
Poenget mitt i denne teksten har først og fremst vært å vise hvor komplekst dette problemfeltet er – og hva som kan forklare kompleksiteten, nemlig kombinasjonen av empirisk og normativ usikkerhet. Førstnevnte er godt belyst i debatten, selv om mange spørsmål gjenstår. Normativ usikkerhet er dårligere forstått. En oppgave fremover for filosofi, samfunnsvitenskap og andre disipliner som studerer beslutningsprosesser og det som påvirker dem, blir å bedre forstå og håndtere denne formen for usikkerhet.
References
Heidegger, Martin. 2006 [1927]. Sein und Zeit. Tübingen: M. Niemeyer Verlag Tübingen.
Kierkegaard, Søren. 2001 [1844]. Begrepet angst. Oslo: Forlaget Oktober.
MacAskill, William, Krister Bykvist, and Toby Ord. 2020. Moral uncertainty. Oxford: Oxford University Press.
Sartre, Jean-Paul. 2005 [1943]. Being and Nothingness. London og New York: Routledge.
Stabell, Espen Dyrnes. 2023. "Arguments from Need in Natural Resource Debates." Ethics, Policy & Environment 26 (1):19–33.
Whyte, Kyle, and Chris Cuomo. 2017. "Ethics of Caring in Environmental Ethics: Indigenous and Feminist Philosophies." In The Oxford Handbook of Environmental Ethics, edited by Stephen M. Gardiner and Allen Thompson, 0. Oxford University Press.
Espen Stabell is an Associate Professor of ethics at the HVL Business School, Western Norway University of Applied Sciences, and an affiliated Associate Professor at Norwegian University of Science and Technology (NTNU). He was previously a researcher at NTNU's Pilot Program on Deep Sea Mining. His doctoral dissertation explored philosophical and ethical challenges in decision making under different forms of uncertainty, especially as they pertain to new technologies such as deep-sea mining.