Unruly Bodies of Water

11 Mar

Written by Hanna Mortensdatter Vandeskog, August 2025

An active hydrothermal vent releasing mineral-rich particles into the deep ocean. While current Norwegian plans focus on mining inactive systems, the image illustrates the types of mineral environments involved and the potential for disturbed sediments to move through the water column. | En aktiv hydrotermal kilde som slipper ut mineralrike partikler i dyphavet. Selv om de norske planene gjelder utvinning fra inaktive systemer, illustrerer bildet hvilke typer mineralmiljøer som berøres og hvordan forstyrrede sedimenter kan bevege seg i vannsøylen.

Unruly Bodies of Water

Written by Hanna Mortensdatter Vandeskog, August 2025

In October 2024, the Nordic Council passed a resolution which called for a moratorium on deep-sea mining (DSM). The vote took place just nine months after the Norwegian parliament’s decision to open vast stretches of its continental shelf to extraction. During the debate leading up to the vote, Greenlandic politician Mariane Paviasen Jensen announced that her delegation would not accept that Norway makes plans which leave impacts across the Nordic seas (Paviasen, 2024). Paviasen was bringing attention to a crucial yet largely neglected tension point in the emerging industry; while legal and political regimes treat the seabed as a governable space defined by territorial sovereignty, the ocean’s currents, ecosystems and pollutants cross borders with ease. Plumes and chemical pollution could leave wide-reaching impacts across depths and habitats (Levin et al., 2020; Jones et al., 2020; EASAC, 2023).

Although mining strategies will vary depending on the mineral deposits and specific corporate technology at stake, they all have some core components in common. All forms of seabed mining will use a seafloor collector vehicle, which will generate noise and light pollution near the seabed. These vehicles will also create plumes – clouds of suspended seafloor sediments – which may spread far beyond the direct mining site. Carried by the ocean currents, suspended plumes could potentially travel hundreds of kilometres (Drazen et al., 2020). Above the mining site, a surface vessel will separate ore-bearing materials while discharging residues and water back into the sea. Discharged fluids will drive sediment and dissolved metals into the water column, where they could stay afloat for several years. These could be charged with elevated concentrations of heavy metals and other potentially toxic compounds. Research suggests that even small increases in suspended sediment concentrations can affect a significant proportion of species (van der Grient and Drazen, 2022).

Negligence of transboundary impacts in the Norwegian opening

Paviasen’s warning to the Nordic Council contrasts sharply with the Norwegian government’s own consistent downplaying of transboundary risks. Ahead of the parliamentary decision to open for deep-sea mining, the Norwegian Ministry of Energy carried out a strategic impact assessment. After its publication, the assessment sparked heavy criticism for revealing major knowledge gaps about the affected marine ecosystems, and for systematically downplaying potential environmental risk while over-emphasising economic gain. Denmark’s Environment Protection Agency noted that it lacked any mapping of possible transboundary impacts on adjacent marine areas (Miljøministeriet, 2023). The Norwegian Environment Agency pointed out that while the assessment gave the impression that the impacts of deep-sea mining would be limited and local, seabed extraction could produce effects reaching well beyond the local scale (Miljødirektoratet, 2023).

Despite this initial criticism, the issue of transboundary impacts remains largely unaddressed in the decision-making documents currently available. Within the Norwegian DSM industry, corporate actors also consistently frame prospective impacts through direct harm to the seabed, and not through their voluminous impacts on the water column or on affected ecosystems (Vandeskog, 2025). In October 2023, Adepth Minerals CEO Anette Broch Mathisen Tvedt epitomised this framing during a public hearing with the Standing Committee on Energy by using Lego to illustrate the environmental footprint of seabed extraction. She brought two Lego disks to the parliament: a large green one and a much smaller blue one, each with a yellow brick attached representing the copper required for the green transition. While the green, large disk represented the areal demands of a terrestrial mining site, the small blue one represented the surface area needed to extract a corresponding amount of copper from the deep-sea. Holding up the two disks side by side, Tvedt argued that seabed mining would leave a substantially smaller environmental footprint than mining on land.

Adepth Minerals is far from the first company to discursively transform the ocean into a surface. The now bankrupt Canadian company Nautilus Minerals habitually compared the prospective area of a deep-sea mining site with that of above ground sites, including terrestrial copper mines and the JFK airport in New York (Childs, 2019). These comparisons give a largely distorted image of the environmental risks of deep-sea mining. By framing deep-sea mining impacts as localised within national jurisdiction, stakeholders circumvent potential inter-state disputes, which emerge from the simple fact that marine ecosystems often fail to align with territorial borders (Havice & Zalik, 2018). Besides, the physical remoteness of the deep sea makes it especially vulnerable to hegemonic narratives – arguably more so than terrestrial mining zones, where local populations directly experience and contest extraction. Given the Nordic Council’s recent support for a moratorium on deep-sea mining, it seems likely that greater attention to neighbouring states’ positions during the opening process would be disadvantageous for those advancing the industry within the Norwegian context.

The midwater as a transboundary body of water

The lacking consideration to the transboundary impacts of seabed mining is intimately connected to a broader neglect of the midwater ecosystems in deep-sea research – the largest and least understood ecosystem on earth. The midwater is located in the open ocean, stretching from two hundred meters below the surface to the bottom of the sea. It comprises a vast, wet and open space, containing fish biomass one hundred times greater than the annual global fish catch. In fact, the midwater is home to more than 90% of the biosphere (Irigoien et al., 2014). It is also crucial for the ocean’s absorption of carbon and for nutrient generation, connecting the shallow ecosystems with those in the deep-sea (Boyd et al., 2019). When a whale dies, for instance, its remnants sink from the illuminated upper layers of the sea to its pitch-black bottom. The whale’s carcass gradually decomposes over the course of years, dispersed into a continuous shower of marine snow – a crucial source of food for many creatures living in the deep-sea.

Despite the plain vastness of the midwater, and the significance of its ecosystem services, we know surprisingly little about this part of the ocean and how it might be affected by deep-sea mining. Frankly, the vast majority of research on DSM so far has focused on its direct impacts to the seafloor, devoting less attention to the water column above the mining site (Drazen et al., 2020). These two forms of negligence – of the water’s depth and of its fluidity – appear to amount to a broader inability to deal with volume in marine resource governance.

The pitfalls of thinking of space as surfaces

This difficulty extends beyond science into politics and law, which tend to understand place primarily in terms of the map and the plan (Elden, 2013). On land, territorial claims are usually made in the two-dimensional realm through cartographic lines. Yet, this system of seemingly coherent, territorially delineated surfaces is easily disturbed when we consider what lies above and below the ground. A clear analogy is found in air pollution from industrial activity on land; these impacts evidently extend far beyond the areal footprint of the factory itself. When underground deposits of coal, oil and gas are brought to the surface to be burned, carbon dioxide is released into the global atmosphere. These forms of vertical rupture and displacement, clearly illustrated by the release of CO2 from the ground and into the air, are at the heart of the climate crisis (Bridge, 2013). Just as the atmosphere works as a connected and absorbing whole, the dichotomy between local and global collapses in fluid environments. Still, marine property rights remain defined almost exclusively through the delineation of surfaces.

Consider the following: the mineral deposits on the Norwegian continental shelf are located within Norway’s extended continental shelf. The legal system which gives the Norwegian state property rights over these minerals is quite recent: following the ratification of the United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS) in 1994, national marine jurisdiction was extended 200 nautical miles through the implementation of Exclusive Economic Zones (EEZs). Given the right geophysical conditions, UNCLOS also allows states to claim sovereign rights over an extended continental shelf (ECS) up to 350 nautical miles from the coastal line. Crucially, both the EEZ and ECS separate between sovereign rights and territorial sovereignty. This means that while states enjoy resource sovereignty over resources within the designated areas, they cannot occupy the areas at stake as politically occupied territories (Campling & Colás, 2021).

In the Norwegian case, this means that while the minerals and hydrocarbons on the Norwegian extended continental shelf are the property of the Norwegian state, the water column above the seafloor remains part of the high seas – an area which belongs to no one and therefore, in a sense, to all of us. In practice, this arrangement nationalises the benefits of extraction while socializing ecological risk. Profits are harvested by Norwegian corporations, while potential extractive risks are born by the global population.

While legal efforts to mediate transboundary risk do exist, the Norwegian opening serves as a reminder of the gap between overarching international regulations and actual extractive practice. Moreover, the government’s opening occurred at a moment when the scientific knowledge of the affected environments remained severely incomplete, and when environmental jurisdiction in the suggested opening area remained limited. This became acutely evident when the Ministry of Climate and Environment issued a proposition for an Ocean Protection Act in March this year, intended to legislate the protection of marine natures beyond the territorial border. While the act institutes a legal basis for identifying and designating areas for protection, including from the threats of deep-sea mining, it was issued two years after the government proposed an opening area of 281,200 square kilometres on the continental shelf to deep-sea mining activities. The accelerated pace of the Norwegian opening process created a legal and scientific vacuum, where regulatory development lagged behind industrial momentum, exposing fragile environments to premature exploitation (Vandeskog, 2025).

1. Most notably through the Convention on Environmental Impact Assessment in a Transboundary Context (ESPOO), the Convention for the Protection of the Marine Environment of the North-East Atlantic (the “OSPAR Convention”) and the recent Norwegian ratification of the Agreement on Marine Biological Diversity of Areas beyond National Jurisdiction (the BBNJ agreement).

Towards a volumetric approach

Understanding inequitable vulnerability is at the heart of the global movement for environmental justice, which aims to renegotiate the unjust distributions of environmental burdens, goods and responsibility. In December 2024, a group of 27 law students from Pacific island-states took the world’s biggest greenhouse gas emitters to the International Court of Justice (ICJ). Together, they demanded that the high-emitting countries should be held legally responsible for the ongoing impacts of the climate crisis. The campaign was headed by Vanatu, an island state in Melanesia, and one of the most vulnerable places on earth to climate change. In a landmark advisory opinion presented by the ICJ in July this year, the court declared that nations must prevent harm to the climate system and that failing to do so could result in costly reparation demands. The opinion has been widely recognised as a turning point for climate justice, which could set a precedence for future verdicts.

The ICJ ruling clearly demonstrates the possibility of holding states accountable for climate harms. A similar approach might be necessary to confront the inequities of deep-sea mining. Both the Norwegian opening for deep-sea mining and, more broadly, the climate crisis, reveal the inadequacy of state-centric approaches in the governance of ecological systems which disregard political borders. The ocean, like the atmosphere, is a collective life-support system whose integrity depends on cooperative responsibility rather than competitive exploitation. A just governance of the ocean, in all its three dimensions, requires moving beyond national enclosures towards a genuinely shared stewardship. Recognising the ocean’s volume in this way forces us to think differently about deep-sea mining – not as a matter of static territory and resource sovereignty, but as an engagement with unruly, transboundary bodies of water.

The risk of transboundary impacts underscores why the growing momentum for a global moratorium on deep-sea mining carries particular urgency. As of this year, 40 countries have currently supported such a precautionary pause. Working towards a moratorium is a crucial first step towards a more just stewardship of the global ocean, which would buy more time to establish a more thorough understanding of deep-sea ecosystems. In the long term, an expanded understanding of deep-sea mining impacts is necessary to avoid irreversible ecological harm – not just as risk to the direct mining site, but across and throughout the ocean commons.

References

Boyd, P. W., Claustre, H., Levy, M., Siegel, D. A., & Weber, T. (2019). Multi-faceted particle pumps drive carbon sequestration in the ocean. Nature, 568(7752), 327–335. https://doi.org/10.1038/s41586-019-1098-2

Bridge, G. (2013). Territory, now in 3D! Political Geography, 34, 55–57. https://doi.org/10.1016/j.polgeo.2013.01.005

Campling, Liam; Colás, Alejandro. (2021). Capitalism and the Sea: The Maritime Factor in the Making of the Modern World. Verso.

Childs, J. (2019). Greening the blue? Corporate strategies for legitimising deep sea mining. Political Geography, 74, 102060. https://doi.org/10.1016/j.polgeo.2019.102060

Drazen, J. C., Smith, C. R., Gjerde, K. M., Haddock, S. H., Carter, G. S., Choy, C. A., Yamamoto, H. (2020). Midwater ecosystems must be considered when evaluating environmental risks of deep-sea mining. Proceedings of the National Academy of Sciences, 117(30), 17455-17460.

https://doi.org/10.1073/pnas.2011914117

EASAC. (2023). Deep-sea mining: Assessing evidence on future needs and environmental impacts. European Academies’ Science Advisory Council. https://easac.eu/publications/details/deep-sea-mining-assessing-evidence-on-future-needs-and-environmental-impacts

Elden, S. (2013). Secure the volume: Vertical geopolitics and the depth of power. Political Geography, 34, 35–51. https://doi.org/10.1016/j.polgeo.2012.12.009

van der Grient, J. M. A., & Drazen, J. C. (2022). Evaluating deep-sea communities’ susceptibility to mining plumes using shallow-water data. Science of The Total Environment, 852, 158162. https://doi.org/10.1016/j.scitotenv.2022.158162

Havice, E., & Zalik, A. (2018). Ocean frontiers: Epistemologies, jurisdictions, commodifications. International Social Science Journal, 68(229–230), 219–235. https://doi.org/10.1111/issj.12198

Irigoien, X., Klevjer, T. A., Røstad, A., Martinez, U., Boyra, G., Acuña, J. L., Bode, A., Echevarria, F., Gonzalez-Gordillo, J. I., Hernandez-Leon, S., Agusti, S., Aksnes, D. L., Duarte, C. M., & Kaartvedt, S. (2014). Large mesopelagic fishes biomass and trophic efficiency in the open ocean. Nature Communications, 5(1), 3271. https://doi.org/10.1038/ncomms4271

Jones, D. O. B., Amon, D. J., & Chapman, A. S. A. (2020). Deep-sea mining: Processes and

impacts. In M. Baker, E. Ramirez-Llodra, & P. Tyler (Eds.), Natural Capital and Exploitation

of the Deep Ocean (p. 0). Oxford University Press.

https://doi.org/10.1093/oso/9780198841654.003.0005

Kaminski, I. (2025, July 23). Nations who fail to curb fossil fuels could be ordered to pay reparations, top UN court rules. The Guardian. https://www.theguardian.com/environment/2025/jul/23/healthy-environment-is-a-human-right-top-un-court-rules

Levin, L. A., Amon, D. J., & Lily, H. (2020). Challenges to the sustainability of deep-seabed

mining. Nature Sustainability, 3(10), 784–794. https://doi.org/10.1038/s41893-020-0558-x

Miljøministeriet. (2023, January 19). Konsekvensutredning - undersøkelse og utvinning av havbunnsmineraler på kontinentalsokkel, Norge Espoo – miljøkonsekvensanalyse. [Letter, obtained via personal communication].

Miljødirektoratet. (2023, January 27). Høring - konsekvensutredning for mineralvirksomhet på

norsk kontinentalsokkel og utkast til beslutning om åpning av område. Regjeringen. https://www.regjeringen.no/contentassets/613111b7e02c464ca95b3e5bb364cc14/miljodirektoratet.pdf?uid=Milj%C3%B8direktoratet

Paviasen, M. (2024, October 31). Consideration of members’ proposal on a moratorium on deep sea mining (A 1978/UHN) reservation [Speech]. Nordisk Samarbejde. https://www.norden.org/da/speech/299-mariane-paviasen-indlaeg

Vandeskog, H. M. (2025). “There’s no such thing as a free lunch”: Depoliticised decarbonisation, derisking and the production of ocean space in the Norwegian opening for deep-sea mining. [Master’s thesis, University of Oslo].

Det uregjerlige vannet

Skrevet av Hanna Mortensdatter Vandeskog, august 2025

I oktober 2024 vedtok Nordisk råd en resolusjon med krav om et moratorium på havbunnsmineralutvinning. Avstemningen fant sted kun ni måneder etter Stortingets beslutning om å åpne store deler av den norske kontinentalsokkelen for utvinning. I debatten som ledet opp til rådets resolusjon, gjorde den grønlandske politikeren Mariane Paviasen Jensen det klart at hennes delegasjon ikke ville godta at norske politikere legger planer som kan ha innvirkninger på tvers av de nordiske hav (Paviasen, 2024). Dermed rettet hun oppmerksomheten mot et vesentlig, men allikevel rimelig neglisjert friksjonspunkt i den gryende industrien; mens rettslige og politiske regimer behandler havbunnen som et styrbart rom, definert av territoriell suverenitet, krysser havstrømmer, økosystemer og forurensning landegrenser uten besvær. Sedimentskyer og kjemisk forurensning kan spre seg over store områder og etterlate omfattende spor på tvers av dybder og habitater (Levin et al., 2020; Jones et al., 2020; EASAC, 2023).

Selv om strategiene for havbunnsmineralutvinning vil variere avhengig av formen på mineralforekomstene og de teknologiene som benyttes, deler de likevel noen grunnleggende fellestrekk. Alle former for utvinning vil benytte et oppsamlingsfartøy, som genererer støy- og lysforurensning nær havbunnen. Disse maskinene etterlater også sedimentplumer, skyer av oppvirvlede partikler, som kan spre seg langt utover selve utvinningsområdet. Når slike undervannskyer fraktes med havstrømmene, kan de reise hundrevis av kilometer (Drazen et al., 2020). Over utvinningsområdet vil et overflatefartøy skille ut malmholdige materialer, mens det pumper overflødige rester og vann tilbake i havet. Slik føres sedimenter og oppløste metaller inn i vannsøylen, hvor de kan forbli svevende i flere år. Restmaterialer fra utvinningen kan være ladet med forhøyede konsentrasjoner av tungmetaller og andre potensielt giftige forbindelser. Forskningen tyder på at selv små økninger i konsentrasjonen av suspenderte sedimenter kan ha merkbare effekter på en betydelig andel arter (van der Grient and Drazen, 2022).

Forsømmelsen av grenseoverskridende virkninger i den norske åpningen

Paviasens advarsel til det Nordiske råd står i bemerkelsesverdig kontrast til den norske regjeringens vedvarende underdrivelse av risikoen for grenseoverskridende risiko. I forkant av stortingsvedtaket om å åpne for havbunnsmineralutvinning gjennomførte Energidepartementet en strategisk konsekvensutredning. Utredningen ble møtt med sterk kritikk fra flere hold for å avdekke betydelige kunnskapshull om de berørte marine økosystemene, samtidig som den ble beskyldt for å systematisk nedtone økologisk risiko og overvurdere potensialet for økonomisk avkastning. Danmarks Miljødirektorat bemerket i etterkant at utredningen fullstendig manglet en kartlegging av mulige grenseoverskridende innvirkninger på tilstøtende havområder (Miljøministeriet, 2023). Det norske Miljødirektoratet skrev i sitt innspill at utvinning kan etterlate innvirkninger langt utover den lokale skalaen, selv om konsekvensutredningen skapte et inntrykk av at skadepotensialet stort sett var begrenset og lokalt (Miljødirektoratet, 2023).

Til tross for den omfattende kritikken av konsekvensutredningen forblir spørsmålet om grenseoverskridende virkninger i stor grad uadressert i de tilgjengelige beslutningsdokumentene. I den norske havbunnsmineralindustrien er det dessuten en gjennomgående tendens til å fremstille mulige skadevirkninger først og fremst som direkte skade på havbunnen. Denne forståelsesrammen er lite egnet for å forstå utvinningens virkninger på den utstrakte vannsøylen og på indirekte berørte økosystemer (Vandeskog, 2025). I oktober 2023 serverte den administrerende direktøren i Adepth Minerals, Anette Broch Mathisen Tvedt, et fullendt eksempel på dette da hun brukte lego for å visualisere miljøavtrykket fra utvinning i en åpen høring med Energi- og miljøkomiteen. Tvedt hadde tatt med seg to legoplater til Stortinget: en stor grønn plate og en mindre, blå variant. Begge platene hadde en liten, gul kloss festet til seg – ment for å illustrere mengden kobber som trengs til det grønne skiftet. Mens den store, grønne skiven representerte arealbehovet ved gruvedrift på land, representerte den lille blå skiven det overflateområdet som trengs for å utvinne en tilsvarende mengde kobber fra dyphavet. Tvedt holdt opp de to skivene side om side, som et stående bevis på at havbunnsgruvedrift vil etterlate et vesentlig mindre miljøavtrykk enn gruvedrift på land.

Adepth Minerals er langt fra det første selskapet som har forsøkt å diskursivt forvandle havet til en flate. Det nå konkursrammede canadiske selskapet Nautilus Minerals hadde i sin tid for vane å sammenligne arealavtrykket til prosjekterte havbunnsgruver med landbaserte anlegg – inkludert kobbergruver på land og JFK-flyplassen i New York (Childs, 2019). Slike sammenligninger gir et åpenbart forvrengt bilde av miljørisikoen ved havbunnsmineralutvinning. Ved å fremstille virkningene som territorielt begrensede, unngår dessuten bransjeaktører potensielle mellomstatlige konflikter, som uunngåelig oppstår der marine økosystemer overskrider nasjonale landegrenser (Havice & Zalik, 2018). Samtidig gjør dyphavets fysiske fjernhet det særlig sårbart for hegemoniske fortellinger, i større grad enn landbaserte gruveområder hvor lokale befolkninger direkte erfarer og motsetter seg utvinning. Gitt Nordisk råds nylige støtte til et moratorium, fremstår det lite sannsynlig at en bredere involvering av nabostater gjennom åpningsprosessen ville vært særlig gunstig for de som jobber for å fremme den norske industrien.

Midtvannet som en grenseoverskridende vannmasse

Det manglende hensynet til de grenseoverskridende virkningene av havbunnsmineralutvinning er nært beslektet med en bredere neglisjering av midtvannet i dyphavsforskningen – jordens største og minst forståtte økosystem. Midtvannet (midwater) ligger i det åpne havet og strekker seg fra omtrent to hundre meter under overflaten og helt ned til havets bunn. Det utgjør et stort, vått og åpent rom, som huser en fiskebiomasse hundre ganger større enn den årlige globale fangsten. Det anslås at midtvannet er hjem til mer enn 90 prosent av biosfæren (Irigoien et al., 2014). Det er også avgjørende for havets opptak av karbon og for næringsstoffproduksjonen som knytter de overflatenære økosystemene til dem som lever i dyphavet (Boyd et al., 2019). Når en hval dør, for eksempel, synker levningene dens fra det opplyste, øvre vannlaget, hele veien ned til havets beksorte bunn. Hvalkadaveret brytes gradvis ned over flere år og sprer seg som en kontinuerlig dusj av marin snø – en avgjørende matkilde for mange skapninger som lever i dyphavet.

Til tross for midtvannets kolossale utstrekning og betydningen av dets økosystemtjenester, er kunnskapen om denne delen av havet og de potensielle virkningene av havbunnsmineralutvinning fortsatt begrenset. Så langt har forskningen i hovedsak konsentrert seg om de direkte innvirkningene på havbunnen, mens vannmassen over gruvestedet har blitt viet betydelig mindre oppmerksomhet (Drazen et al., 2020). Denne doble forsømmelsen – både av vannets dybde og dets bevegelige natur – virker til å avsløre en mer grunnleggende manglende evne til å forstå volum i forvaltningen av marine ressurser.

Fallgruvene ved å tenke på rom som flater

Forsømmelsen av havets romlige utstrekning strekker seg utover forskningen og inn i den politiske og juridiske sfæren, som først og fremst forstår sted gjennom kartet og planen (Elden, 2023). På land fremmes territorialkrav med todimensjonale, kartografiske linjer. Likevel forstyrres dette tilsynelatende sammenhengende systemet av avgrensede overflater, så snart man tar høyde for det som befinner seg under og over bakken. Luftforurensning fra industriell aktivitet på land er et åpenbart eksempel på dette, ettersom påvirkningen strekker seg langt utover selve fabrikkens arealavtrykk. Når underjordiske forekomster av kull, olje og gass fraktes opp til overflaten for å brennes, frigjøres karbondioksid inn i den globale atmosfæren. Slike vertikale bristninger og forskyvninger – så tydelig illustrert i utslippet av CO2 fra bakken og opp i luften – er sentrale for å forstå klimakrisen (Bridge, 2013). På samme måte som atmosfæren fungerer som en sammenhengende og absorberende helhet, kollapser dikotomien mellom det lokale og det globale i flytende miljøer. Likevel defineres marine eiendomsrettigheter nesten utelukkende gjennom avgrensningen av overflater.

Tenk på det følgende: mineralforekomstene på den norske kontinentalsokkelen befinner seg innenfor Norges utvidede kontinentalsokkel. Det juridiske rammeverket som gir den norske stat eiendomsrett over disse mineralene er ganske ungt: som følge av ratifiseringen av FNs havrettskonvensjon (UNCLOS) i 1994, ble nasjonal marinjurisdiksjon utvidet med 200 nautiske mil, gjennom implementeringen av eksklusive økonomiske soner (EEZs). Under forutsetning av egnede geofysiske forhold gir UNCLOS også stater mulighet til å kreve suverene rettigheter over en utvidet kontinentalsokkel (ECS), opptil 350 nautiske mil fra kystlinjen. Både den eksklusive økonomiske sonen og den utvidede kontinentalsokkelen kjennetegnes av en bemerkelsesverdig juridisk innretning, ettersom de skiller mellom suverene rettigheter og territoriell suverenitet. Dette betyr i praksis at selv om stater har ressursmessig suverenitet over mineralforekomstene i disse områdene, kan de ikke hevde dem som politisk okkuperte territorier (Campling & Colás, 2021).

I det norske tilfellet innebærer dette at selv om mineralene og hydrokarbonene på den utvidede kontinentalsokkelen eies av den norske stat, er vannsøylen over havbunnen en del av det åpne hav – et område som ikke tilhører noen og som derfor, på et vis, tilhører oss alle. I praksis nasjonaliserer denne institusjonen godene ved utvinning, mens den sosialiserer økologisk risiko. Profitten høstes av norske selskaper, mens risikoen ved utvinning bæres av den globale befolkningen.

Selv om det finnes flere juridiske forsøk på å håndtere grenseoverskridende risiko, står den norske åpningen for havbunnsmineralvirksomhet allikevel igjen som en påminnelse om gapet mellom overordnede internasjonale reguleringer og faktisk utvinningspraksis. Åpningsprosessen skred frem på et tidspunkt hvor den vitenskapelige forståelsen av de berørte havmiljøene fortsatt var sterkt mangelfull, og hvor miljøjurisdiksjonen i det foreslåtte åpningsområdet var begrenset. Dette ble særlig tydelig da Klima- og miljødepartementet i mars i år fremmet et forslag til en ny havvernlov, med hensikt om å lovfeste beskyttelsen av marin natur utenfor territorialgrensen. Loven etablerer et rettslig grunnlag for å identifisere og utpeke verneområder, blant annet fra trusler fra havbunnsgruvedrift, og markerer et helt nødvendig grep. Likevel ble forslaget lagt frem to år etter at regjeringen foreslo å åpne et område på 281,200 kvadratkilometer av kontinentalsokkelen for utvinning. Den akselererte fremdriften i den norske åpningsprosessen skapte et juridisk og vitenskapelig vakuum, hvor den regulatoriske utviklingen ble hengende etter det industrielle momentet og hvor sårbare miljøer ble eksponert for prematur utvinning (Vandeskog, 2025).

1. Blant annet Konvensjonen om konsekvensutredninger for tiltak som kan ha grenseoverskridende miljøvirkninger (Espoo-konvensjonen), Oslo-Paris-konvensjonen for bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanterhavet (Ospar-konvensjonen) og Norges nylige ratifisering av avtalen under FNs havrettskonvensjon om bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ).

Mot en volumetrisk tilnærmelse

Å anerkjenne og forstå asymmetrisk sårbarhet er et kjerneimperativ i den globale bevegelsen for miljørettferdighet, som arbeider for å motvirke den ulike distribusjonen av miljøbyrder, -goder og -ansvar. I desember 2024 tok 27 jusstudenter fra en rekke stillehavsøyer verdens største utslippsnasjoner til Den internasjonale domstolen (ICJ). Sammen krevde de at høyutslippsland må holdes juridisk ansvarlig for klimakrisens pågående konsekvenser. Kampanjen ble ledet av Vanatu, en øystat i Melanesia og et av de mest klimautsatte stedene på jorda. I juli i år avga ICJ en banebrytende rådgivende uttalelse, hvor domstolen slo fast at stater har en plikt til å motarbeide forringelsen av klimasystemet og at en neglisjering av denne plikten kan føre til kostbare oppreisingskrav. Uttalelsen har blitt bredt anerkjent som et vendepunkt for klimarettferdighet, som forventes å kunne sette presedens for fremtidige kjennelser.

ICJs kjennelse viser at det er mulig å holde stater ansvarlig for de skadene de påfører det globale klimaet. En lignende tilnærming kan vise seg å være nødvendig for å håndtere den skeive fordelingen av byrder i den gryende havbunnsmineralindustrien. Norges åpning for havbunnsmineralutvinning, så vel som klimakrisen, avdekker tilkortkommenheten i statssentrerte forvaltningsformer, i møte med økosystemer som beveger seg fritt på tvers av politiske grenser. Havet, likesom atmosfæren, er et kollektivt og livsopprettholdende system hvis integritet avhenger av delt ansvar og forvaltning, heller enn konkurransedrevet utvinning. En rettferdig forvaltning av havet, i alle dets tre dimensjoner, er derfor nødt til å strekke seg forbi nasjonale avgrensninger. Å anerkjenne havets volum på denne måten, er å insistere på å tenke annerledes om havbunnsmineralutvinning – ikke som et spørsmål om statiske territorier og ressurssuverenitet, men som en beskjeftigelse med uregjerlige og grenseoverskridende vannmasser.

Risikoen for grenseoverskridende virkninger understreker hvorfor den voksende bevegelsen for et globalt moratorium mot havbunnsgruvedrift haster. Per i år har 40 land gitt sin støtte til et slikt føre-var-tiltak. Å arbeide for et moratorium er et avgjørende første skritt på veien mot en mer rettferdig forvaltning av det globale havet, som vil kjøpe etterlengtet tid til å oppnå en grundigere forståelse av dyphavets økosystemer. På lengre sikt vil en utvidet forståelse for konsekvensene av havbunnsmineralutvinning være avgjørende for å forhindre irreversibel økologisk skade – ikke kun ved selve utvinningsstedet, men også på tvers av og gjennom den blå allmenningen.

Kilder

Bridge, G. (2013). Territory, now in 3D! Political Geography, 34, 55–57. https://doi.org/10.1016/j.polgeo.2013.01.005

Campling, Liam; Colás, Alejandro. (2021). Capitalism and the Sea: The Maritime Factor in the Making of the Modern World. Verso.

Childs, J. (2019). Greening the blue? Corporate strategies for legitimising deep sea mining. Political Geography, 74, 102060. https://doi.org/10.1016/j.polgeo.2019.102060

https://doi.org/10.1073/pnas.2011914117

Elden, S. (2013). Secure the volume: Vertical geopolitics and the depth of power. Political Geography, 34, 35–51. https://doi.org/10.1016/j.polgeo.2012.12.009

Jones, D. O. B., Amon, D. J., & Chapman, A. S. A. (2020). Deep-sea mining: Processes and

impacts. In M. Baker, E. Ramirez-Llodra, & P. Tyler (Eds.), Natural Capital and Exploitation

of the Deep Ocean (p. 0). Oxford University Press.

https://doi.org/10.1093/oso/9780198841654.003.0005

Levin, L. A., Amon, D. J., & Lily, H. (2020). Challenges to the sustainability of deep-seabed mining. Nature Sustainability, 3(10), 784–794. https://doi.org/10.1038/s41893-020-0558-x

Miljødirektoratet. (2023, January 27). Høring - konsekvensutredning for mineralvirksomhet på

Hanna Mortensdatter Vandeskog is a Human geographer focusing on extractive industries and ocean governance.

Vandeskog holds a Master’s from UiO’s Centre for Development and the Environment (SUM) and is currently based in Buenos Aires. Her research examines the social and ecological costs of the energy transition.

Tom Warner